Allerede som liten elsket jeg å lære, og jeg så frem til å utforske bøker og tall. Men allerede det første året skjønte jeg at noe var annerledes.

Mens klassekameratene mine raskt tok til seg bokstavene, slet jeg med å forstå dem. Ordene ville ikke feste seg.

Jeg møtte lærere som sa rett ut at jeg måtte være dum siden jeg verken kunne lese eller uttale ordene riktig, skriver Daniel Lie, leder av Dysleksi Ungdom. (Dysleksi Norge)

I tredje klasse fikk jeg påvist dysleksi, og hjelpemidler kom på plass. Mens de andre kunne velge hvor de skulle sitte, måtte jeg sitte inntil veggen i klasserommet for å ha tilgang til en stikkontakt – slik at skriveren foreldrene mine hadde kjøpt inn kunne hjelpe meg med å få skolearbeidet ut av PC-en.

Jeg var den eneste med dysleksi, og med denne plasseringen ble følelsen av å være annerledes forsterket.

Jeg møtte lærere som gjorde sitt beste for å støtte meg, men også lærere som sa rett ut at jeg måtte være dum siden jeg verken kunne lese eller uttale ordene riktig.

Når en lærer sier noe sånt, blir det plutselig sant – både for meg og........

© Dagsavisen