«Her å fylle prekentimen med tale om ting som, skjønt sanne i seg selv, dog er menighetens omvendelse og sjelefrelse vesentlig uvedkommende, her å drive et håndverksmessig arbeid og sette sitt høyeste mål i en times tale, klang, sang og seremonier, ville være dobbelt uforsvarlig under de ovenfor nevnte forhold.»

Dette er utdrag fra et «hyrdebrev» skrevet av biskop Pontoppidan (1749). Adressatene var prestene i bispedømmet (Bjørgvin). Poenget hans var neppe å beskrive prester flest. Men han pekte på noe som er fristende for enhver predikant: Å styre unna Bibelens enten/eller – og nøye seg med allmenne sannheter og en stemningsfull ramme.

Uttrykksmåten hans henter inn begreper for eksempel fra apostelen Peter. Peter skrev om å «vinne fram til endemålet for deres tro: sjelenes frelse» (1. Pet 1,9). Og Jesus selv, som ga forkynneroppdraget, lot omvendelse og syndenes forlatelse være hovedbegreper. Budskapet skal forkynnes «i hans navn», d.e. på grunnlag av den han er, og det han har gjort (Luk 24,47).

Jo da, andre tema hører også med. Det var Bergens-biskopen klar........

© Dagen