Donald Trump har ofte blitt gjort narr av, fordi han synes å tro at Wall Street er det samme som den amerikanske økonomien og en målestokk for hans suksess som president. Så lenge finansmarkedene trives, er det ikke så farlig med de andre parametrene vanlige folks økonomi er preget av.

Økonomer kan le. De kan protestere mot at han nedlegger offentlig statistikkarbeid, at han prøver å overkjøre sentralbanken, at han innfører et tollregime som amerikanere må betale for, at han fører en uforutsigbar utenrikspolitikk som skader verdensøkonomien og nå har skapt oljekrise, han bryr seg ikke. 

Fordi det er hele poenget. Han vil skape kaos og usikkerhet. Det er det mange som tjener astronomiske summer på.

Store rabatter påpopulære hotell

Velkommen til Trumps internasjonale casino. Har du en milliard eller ti å gamble med, ta plass ved bordet og cash inn. Har du bare noen dollar til de enarmete bandittene, synd for deg.

Trump må være tidenes mest korrupte amerikanske president, helt på høyde med de mest korrupte autokratene i utlandet. Det er ikke en påstand, det skjer i full åpenhet. I løpet av et år har formuen hans økt med fire milliarder dollar, det meste trolig fra krypto som ikke kan spores. Familien hans har også håvet inn milliarder både på krypto og lukrative avtaler i land som vil smiske med presidenten, ikke minst svigersønnen Jared Kushner.

Dere husker Kushner, som tok imot to milliarder dollar fra Saudi-Arabia etter at Trump gikk av, og som forsikret at han aldri ville delta i Trumps administrasjon igjen, så derfor var det greit? Vel, nå virker det som han skal avgjøre både Europas og Midtøstens framtid som en slags privat fredsmekler i Ukraina og Iran.

Trump sørger også for å fylle pengebingen til støttespillere og venner. Ikke fordi han liker å dele av godene, men fordi hans største ambisjon er å være «the master of the universe» i den eneste gata han drømte om å eie da han vokste opp. Alle Trumps referanser er fra popkulturen på 1980-tallet. Han har trolig hatt en poster av Gordon Gekko på soverommet. 

Hver gang Trump gjør sine uventete krumspring, er det noen som tjener på det. Trump-tolkere har igjen gjort narr av ham. De kaller det Taco, «Trump Always Chickens Outs», som da han stadig snudde i tollkrigen han førte både med Kina og Europa. Eller da han nylig truet med å bombe Irans infrastruktur sønder og sammen hvis ikke Hormuz-stredet ble gjenåpnet. Det ville høyst sannsynlig bety at Iran ville svare med å bombe oljeraffinerier over hele Midtøsten. Oljekrisen ville gå fra kritisk til katastrofal.

Et kvarter før han annonserte på «Truth Social» at han likevel ikke kom til å gjennomføre den absurde trusselen, var det enkelte oljemeklere som satset milliarder på at han kom til å trekke seg igjen. Tilfeldig? Tja, kanskje. Det kan hende de gamblet på nok en Taco, det var i hvert fall ikke usannsynlig.

Men tilfeldighetene begynner å bli vel mange. Det er etter hvert dokumentert betydelige handler i forbindelse med slike kursdrivende opplysninger som Trump bruker sosiale medier til å komme med, også begått av medlemmer av hans egen administrasjon. Trumps meldinger i sosiale medier har ført til svingninger på fem og ti prosent i finansmarkedet, av og til så mye som 15. Treffer du riktig, er det store penger å tjene, det sier seg selv, og da er det kanskje litt påfallende at for eksempel handelsminister Howard Lutnicks firma, som nå drives av hans sønn, treffer klokkerent stadig vekk.

Trumps uforutsigbare politikk gir ham dermed mer makt, ikke bare på Wall Street, men i hele det internasjonale finansmarkedet. Finansmagasinet Fortune mener verden har forlatt gamle analyser av opp- og nedgangstider (bull and bear markets, som det heter på finans), og nå lever i et Trump-marked. Fortune har derfor gitt ut en ny bibel, Trumps ti bud. Ett av de viktigste budene er nettopp erkjennelsen av at hans mange kuvendinger er en bevisst strategi. Fluktuasjoner og uforutsigbarhet er for ham en styrke, ikke en svakhet, hevder Fortune. 

Kanskje det er en smart logikk hvis du er en investor på Manhattan, ikke så lurt hvis du er president i verdens største økonomi, vil ikke bare økonomer påstå. Folk flest vil påstå det når de går i butikken eller fyller tanken. 

Det minner meg om en epost fra en større norsk investor som lenge hadde beskyldt meg for å lide av Trump Derangement Syndrom, og som mente alt gikk strålende under Trump. Nå innså han at jeg kanskje hadde hatt noen poenger, han hadde faktisk snudd helt i sitt syn på Trump, men for markedet han opererte i var fortsatt Trump gull verdt nettopp på grunn av usikkerheten han skapte.

Trumps suksess har alltid vært bygget på ideen om at alle i USA kan bli rike og hvis de ikke blir det, er det deres egen feil. Selv om påstanden er grundig tilbakevist, handler Trumps versjon av den amerikanske drømmen nettopp om en casino-økonomi hvor du ved et lykketreff kan tjene masse penger uten å slite for mye. Det er en idé som fenger selv unge i Norge som satser på krypto. Med ujevne mellomrom forteller reportasjer at en og annen har lykkes. 

Dette er selvfølgelig en ren eventyrfortelling og har ingenting å gjøre med økonomien til folk flest.

Trumps casino-økonomi er trolig eksempel på en gigantisk innsidehandel, ledet an av USAs president og vennene hans. De nøyer seg ikke med kjappe gevinster i finansmarkedet, men vil rane andre land for olje og mineraler ved hjelp av utpressing og militær makt. Selv NATO-land er ikke trygge.Det er ikke jobben til en amerikansk president. Men åpenbart er det ingen, verken i USA eller resten av verden, som klarer å stoppe et ran på høylys dag.

Espen Rostrup Nakstad (50) ble kjent som hele Norges smittegeneral under pandemien. 

Men nå er den tidligere assisterende helsedirektøren opptatt av en annen «smitte»:

I et leserinnlegg i Aftenposten i helga, forfektet han den kjetterske påstanden om at høy rente kanskje også fører til høy inflasjon. 

«Få økonomer sier det høyt, men mange har nok tenkt tanken: Kan det muligens være at disse rentehevingene ikke har dempet inflasjonen i nevneverdig grad? Kan de til og med ha bidratt til vedvarende høy inflasjon - stikk i strid med Norges Banks målsetting?»,  skriver Nakstad i innlegget. 

Han taler dermed Norges Bank midt imot.

Sentralbanksjef Ida Woilden Bache har varslet at to rentehevinger er nødvendig i år - fra et rentenivå som allerede er betydelig høyere enn landene rundt oss. 

Varsler opptil flere renteøkninger i år

Til Dagbladet sier Nakstad at han gikk inn i debatten fordi ingen andre gjorde det. 

- Jeg har interessert meg for dette siden jeg leste makroøkonomi på jusstudiet for mange år siden, og jeg har de siste årene sett hvor mange nordmenn som sliter med høye kostnader. Det siste året har jeg bare sittet og ventet på at noen skulle ta tak i denne debatten og ikke bare sitte og vente på at inflasjonsproblemet løser seg selv med høyere renter. Derfor skrev jeg kronikken, sier Nakstad. 

Nakstad påpeker at dagens inflasjon er kostnadsdrevet, og for en stor del handler om at det er dyrere å produsere og frakte varer - noe som fører til høyere priser for kundene - oss. 

Dette står i motsetning til etterspørseldrevet inflasjon, som handler om at folk har relativt sett mye penger å bruke på et knapt utbud av varer og tjenester, noe som presser prisene opp. 

Dermed blir det feil medisin å heve renta, mener Nakstad: 

Han mener høy rente virker først og fremst på den etterspørseldrevne inflasjonen, men ikke nødvendigvis på den kostnadsdrevne. 

- Jeg savner en større ydmykhet om at effekten av redusert kjøpekraft for folk flest - via mange rentehevinger - langt på vei er tatt ut allerede. Det ser man på de ulike priskategoriene som driver konsumprisindeksen. Folk har sluttet å kjøpe klær og sko, der ser vi at prisveksten er lav, men de må fortsatt betale dyr strøm, mat og boligkostnader uansett hvor lav kjøpekraft de får, sier Nakstad. 

- Det vi fryktet aller mest

Han frykter effekten av nye rentehevinger.

- Øker man styringsrenten ytterligere nå tror jeg man fort kan ramme bedrifter og innbyggere hardt, og det kan virke mot sin hensikt. Problemet er at dette er det eneste virkemiddelet Norges Bank har, så lenge finanspolitikerne ikke bidrar mer til å løse problemet.

Norges Bank: - Solid belegg

Norges Bank var ikke seine med å svare: I dag skriver analysedirektør i Norges Bank, Øistein Røisland, at å senke renta ikke vil bringe inflasjonen ned. 

«Det er solid empirisk belegg for at økt rente samlet sett bidrar til lavere inflasjon, i hvert fall etter en viss tid. Forskningen tyder altså på at virkningen gjennom lavere etterspørsel og styrking av valutakursen vanligvis er sterkere enn virkningen gjennom økte kostnader.», skriver Røisland, og sammenligner Nakstads påpekning om at Norge har både høyere inflasjon og  høyere rente enn landene rundt oss, med en annen ikke-kausal sammenheng: 

«At inflasjonen er høy samtidig som renten er høy, betyr ikke at høy rente gir høy inflasjon. Det kan være motsatt: at renten er høy fordi inflasjonen er høy. Ofte vil pasienter som tar Paracet ha feber. Men det er ikke på grunn av Paracet at pasienten har feber – uten Paracet ville pasienten hatt enda høyere feber.»

- Viktigere enn noen gang

- Må ha politiker-hjelp

Til Dagbladet kontrer Nakstad med sin egen paracet-metafor: 

- Selv om Paracet ikke fjerner viruset, kun demper feberen, kan det også være farlig å gi for mye Paracet. Det virker ikke ytterligere på feberen og kan være skadelig. 

Han understreker at han er enig i mye av det Norges Bank skriver. 

- Men jeg tror de hviler seg for mye på den generelle effekten av høye renter og ikke ser spesifikt nok på de enkelte driverne av inflasjon og hvilke konsekvenser ytterligere rentehevinger kan gi. Det kan åpenbart bidra til økt prisvekst innenfor utleiemarkedet for boliger, for å ta ett eksempel, sier Nakstad. 

- Ida må være landsmoder

Han mener Norges Bank kjemper en håpløs kamp mot inflasjonen dersom de ikke får mer drahjelp fra politikerne. 

- Norske politikere må se mer på utgiftssiden av statsbudsjettet, sette egne kjepphester på båsen og i større grad bidra i fellesskap til lavere oljepengebruk, sier Nakstad. 

- De kan dessuten vurdere å stimulere til mer boligbygging ved å gi høyere skattefradrag for boligrenteutgifter. Det vil i prinsippet ikke være inflasjonsdrivende og kan være viktig for å unngå en enda større etterspørselskrise i boligmarkedet på sikt. 

© Dagbladet