Den morgenen Kong Harald døde merket jeg noe i stemmen til NRKs oppleser Petter Oulie-Hauge gjennom radioen da han leste beskjeden fra Kongehuset.

Utsolgt år etter år- nå er den tilbake

Senere på dagen fant jeg fram TV-sendingen av Nyhetsmorgen og spolte tilbake.

08:35, fredag 28. august. Nyhetsoppleserens kullsvarte slips. Det blanke i øynene. En beskjed som måtte leses rett inn i kamera og ut over landet, med de tusen hjem.

Det var umulig å ikke bli rørt. Selv vi som tenker det er utdatert å holde seg med kongehus, kjenner på tyngden i at nasjonens formelle overhode har gått bort, idet tidsskiftet er et faktum.

I en mer fragmentert norsk virkelighet enn den jeg ble født inn i, er Kongehuset kanskje ett av de symbolene på norskheten som faktisk fungerer noenlunde samlende. Om enn ikke på nivå med herrelandslaget i fotball-VM.

I februar var nordmenns oppslutning om monarki som styreform nede i 60 prosent. Det skulle man ikke tro. Etter atferden til riksmedienes journalister å dømme, ligger oppslutningen snarere på nord-koreansk nivå, rundt 106 prosent.

«Hele landet gikk inn i sorg da kong Harald gikk bort,» lyder en nyhetsrapport i Aftenposten. Opplysningen mangler kilde. «Nå sørger hele Norge,» fastslår likevel VG.

«Hele landet er i sorg,» utdyper VG-kommentator Ayesha Wolasmal. Før VG-kommentator Shazia Majid forklarer at Norge er «en nasjon med 5,6 millioner mennesker som sørger over kongens død.»

Ikke bare alle voksne og alle barn i kongeriket, men også demente og nyfødte, sørger tapet av vår store sol. Og bladene faller av trærne, over hele vårt langstrakte land.

NRK Marienlyst konstaterer at «det er som om det er over 5 millioner pårørende som sørger».

Er dette sant, eller er det en løgn?

Medfølelse, ja. Jeg tror vi kan anta at rundt fem millioner mennesker har sterk medfølelse med familien til Harald. Tapet til Sonja. Børa på sønnens skuldre. Haakons tapre gjerning.

Folkestyre uten pauseknapp

Dyp sorg ved bortgangen til noen man aldri har møtt er ikke umulig, men heller ikke så vanlig.

Jeg ser ikke bort fra at det finnes en god del innbyggere som identifiserer seg så nært med Kongehuset at de føler en inderlig sorg ved at den 89 år gamle Harald nå har funnet hvile.

Særlig blant dem som har fulgt de kongelige tett gjennom alle livets faser og bryllup og rykter og skandaler, altså blant Se og Hør-fansen, kan det nok hende at mange opplever en slags personlig nærhet til de kongelige.

Denne delen av befolkningen fortjener selvsagt en mediedekning av Haralds bortgang som kommer deres opplevelse i møte. Men hvilket grunnlag har NRK for å påstå at over fem millioner innbyggere opplever dette «som om» vi var pårørende?

Folk går på jobb, som vanlig. Ungene ler i barnehagen, som vanlig. Hvor respektfull overfor den familien som virkelig er pårørende og sørgende, er egentlig NRKs og VGs og Aftenpostens dramatiske overdrivelser?

Det blir nesten ufrivillig komisk i NRK-saken «Norges bestefar: Barn over hele landet i sorg».

Noe av det fineste jeg har sett

I den gripende historien om hvordan «barn over hele landet måtte ta farvel», har statskanalen funnet to ni-åringer i Skien som kan fortelle at de bare tilsynelatende har det fint:

«– Det ser ut som at vi er glade på utsida. Men inni oss er vi triste.»

Det var da enda godt.

Jeg hører mye på NRK. Greit å få igjen litt for skattepengene. Dessuten er jeg jo vara til Kringkastingsrådet. Må følge med.

Det begynte å murre litt i tålmodigheten på lørdag. Hvis jeg fikk litt nok av patosen til Harald Stanghelle i NRK Nyheter, fantes ingen flukt. NRK Jazz og NRK Klassisk var tatt av lufta og erstattet med Harald Stanghelles patos.

Søndag begynte jeg å få litt nok. Ikke fordi det eneste vi fikk........

© Dagbladet