Rett før kampen mellom Frankrike og Norge kom spørsmålet, selvfølgelig ved kaffemaskinen på jobben:

«Så, som fransk-norsk, … hvem heier du på, og til hvem er du egentlig lojal?»

Som om man må velge sitt lag én gang for alle, «une bonne fois pour toutes», og aldri se seg tilbake. Enten eller.

Jeg er født i Frankrike, gift med en nordmann, har to voksne barn og har bodd i Norge i tretten år. For tre år siden fikk jeg, med stor glede og en god porsjon stolthet, norsk statsborgerskap. Først måtte jeg bestå samfunnstesten, der jeg blant annet måtte svare rett på spørsmålet om blant annet hva er Norges lengste og dypeste fjord (Sognefjorden), og at landet har fem offisielle språkformer (som selvfølgelig «alle» nordmenn kan på rams: bokmål, nynorsk, nordsamisk, lulesamisk og sørsamisk).

Jeg skylder regjeringen som åpnet for dobbelt statsborgerskap en stor takk. Uten den reformen måtte jeg juridisk ha sagt fra meg det franske statsborgerskapet for å bli norsk, et umulig valg for alle oss som kjenner oss grunnleggende binasjonale, med både et ganske fysisk og psykisk bånd til to land.

Gjett vinneren av VMog vinn 500 000 kr

Å være fransk-norsk eller binasjonal med hvilken som helst bindestrek kombinasjon er ikke et opportunistisk regnestykke, der man heier på favoritten og glemmer outsideren. Det er heller ikke en lunken identitet, et uavklart «midt i mellom». Dobbel tilhørighet reiser et dypere spørsmål: «Hvem – og hva – er vi lojale mot?» 

Etter at Norge røk ut mot Frankrike, fortsatte en kollega, med en slags faktatone:

«Uten kolonihistorien sin ville ikke Frankrike hatt dette laget!»

Formelt sett stemmer noe av det: deler av historien til det franske landslaget går gjennom kolonier, migrasjon og forsteder. Men det ligger også en brodd der, som om mangfoldet i hudfarge på banen først og fremst var en påminnelse om kolonitiden, og som om spillernes franskhet........

© Dagbladet