Voldtekt skader. Men det er tausheten etterpå som knuser. I min forrige spalte skrev jeg at undersøkelser viser at én av fem unge kvinner i Norge rapporterer at de har opplevd voldtekt.

Jeg skrev om hva dette gjør med et ungt sinn. Om selvskading som regulering. Om selvet som brytes.

Men det er noe jeg ikke skrev nok om.

Noe som kanskje gjør like mye skade som selve overgrepet.

Det som skjer etterpå.

Se for deg en fjortenåring som endelig har samlet mot nok til å si noe. Ikke nødvendigvis hele historien. Kanskje bare et signal. En setning som henger i lufta. Et spørsmål som egentlig er et svar.

Mot hårtap: Dennebør du sjekke ut

Og så møter hun en voksen som ikke fanger det opp.

Ikke fordi den voksne er ond. Men fordi den voksne er redd. Eller travel. Eller ikke vet hva man skal gjøre med det man hører.

Det er her det andre traumet begynner.

Rammer én av fem kvinner

For et overgrep er én hendelse. Men opplevelsen av å ikke bli trodd, ikke bli sett, ikke bli tålt - det er noe som gjentar seg. Hver gang noen ser bort, bekreftes overgriperens budskap: Det du opplevde, teller ikke. Du teller ikke.

Mange foreldre aner at noe er galt. De ser endringene. Døren som lukkes. Blikket som slukner. Kroppsspråket som trekker seg sammen.

Ikke fordi de ikke bryr seg. Men fordi spørsmålet føles farlig. Hva om svaret er noe man ikke kan håndtere? Hva om man stiller spørsmålet feil? Hva om man gjør det verre?

Og så velger man stillheten. I beste mening.

Men for barnet blir stillheten et bevis. Et bevis på at det som skjedde er for stort til å snakke om. For skamfullt. For farlig. At hun er alene med det.

Vi undervurderer hvor presist barn leser voksnes unnvikelse. De trenger ikke høre «vi snakker ikke om det». De merker det i måten samtalen styres unna. I det lille sekundet der blikket flakker. I det som ikke sies.

I skoleverket finnes det lærere som ser. Som merker at noe er annerledes. Men systemet de jobber i, er ikke bygget for å fange opp det de ser.

De har ikke tid til den samtalen. De har ikke opplæring i hva de skal gjøre med magefølelsen. De er usikre på om det de ser, er «nok» til å melde.

Og så melder de ikke. Eller de melder for seint. Eller de melder til et system som selv bruker uker på å reagere.

Makt uten ansvar er farlig

I mellomtida lever jenta videre i det samme klasserommet. Kanskje med overgriperen to pulter unna.

Jeg skriver dette også som fastlege. Og jeg vet hva presset er.

En tjueminutters konsultasjon. Ei jente på sytten som har vondt i magen. Eller hodepine. Eller søvnproblemer. Eller alt på en gang.

I en travel konsultasjon er det lett å fokusere på symptomene. Magesmerten. Søvnen. Angsten.

Det kan være fristende å skrive ut en resept. Eller å henvise videre til andre.

Men noen ganger ligger spørsmålet et annet sted. Det vanskeligste er å senke tempoet, se henne i øynene, og spørre: Har noen gjort noe mot deg?

Vi er ikke opplært til å stille det spørsmålet systematisk. Ikke som en del av rutinen. Det overlates til klinisk skjønn - som i praksis betyr at det overlates til den enkeltes mot.

Og mange av oss har ikke det motet. Ikke fordi vi er feige. Men fordi vi aldri ble lært opp til å bære svaret.

For de som anmelder - og det er altfor få - venter et system som krever at du gjenforteller det verste du har opplevd, gjentatte ganger, til fremmede, i et språk som ikke er ditt eget emosjonelle språk.

Du skal være troverdig. Du skal huske kronologisk. Du skal fremstå konsistent. Og alt dette skal du gjøre som offer for en handling som nettopp kjennetegnes ved dissosiasjon, fragmenterte minner og skam.

Det er et system designet for å vurdere bevis. Ikke for å ivareta mennesker.

Dr. Amir: ADHD som lakmustest

Jeg sier ikke at rettsvesenet skal være terapi. Men jeg sier at et system som systematisk retraumatiserer de mest sårbare, har et problem det ikke kan løse med flere paragrafer.

Vi snakker mye om profesjonelle svikt. Men det første møtet etter et overgrep er sjelden med en profesjonell. Det er med en venninne. En kjæreste. En søster.

Og de vet ikke hva de skal si.

Noen sier «du burde anmelde». Noen sier «er du sikker på at det var det som skjedde?» Noen sier ingenting, fordi de er redde for å si feil.

Ingen av disse responsene er ment å skade. Likevel kan de oppleves som nye svik.

Fordi den som endelig har åpnet seg, ikke trenger råd. Hun trenger å bli holdt. Ikke fysisk, nødvendigvis. Men emosjonelt.

Hun trenger at noen sier: «Jeg tror deg. Det som skjedde er vondt. Du er ikke alene».

Det høres banalt ut. Men det er revolusjonært for et menneske som har levd med et traume i taushet.

Jeg skriver ikke dette for å fordele skyld. De fleste voksne som svikter barn etter overgrep, gjør det ikke med vilje. De gjør det av avmakt. Av uvitenhet. Av redsel.

Men virkningen er den samme.

For barnet som forsøkte å si noe, og som ble møtt med taushet eller tvil, har det ingen betydning om den voksne mente godt. Det som registreres, er at det ikke var trygt å si ifra. At verden ikke er et sted der du blir trodd.

Og da lukker hun seg igjen. Kanskje for år. Kanskje for alltid.

Hva holder vi egentlig ut?

Det finnes en setning jeg ofte tenker på i klinisk arbeid:

Det er ikke det du opplever som avgjør skaden. Det er det du opplever alene.

Det er kjernen i det andre traumet. Ikke overgrepet i seg selv, men ensomheten i etterkant. Opplevelsen av at ingen tåler det du bærer på. At du må bære det selv.

Og når du er fjorten, og selvet fortsatt er under bygging, og du ikke har språk for det som skjedde - da er den ensomheten ikke bare smertefull. Den er formende. Den legger grunnlaget for hvordan du forholder deg til andre mennesker resten av livet.

I min forrige spalte skrev jeg at teksten skulle gjøre oss urolige. Denne gangen ber jeg om noe mer.

Jeg ber om at vi holder ut uroen. At vi ikke kanaliserer den inn i en hashtag eller en kampanjeuke, men lar den virke. Lar den endre måten vi snakker med ungdommene rundt oss. Måten vi lytter. Måten vi tåler stillheten før de finner ordene.

For det er ikke flere rapporter vi mangler. Det er ikke flere tall.

Vi vet allerede hvor stort problemet er.

Det vi mangler, er noe langt enklere: voksne som tør å spørre - og som tåler svaret.

Påtalemyndigheten mener at Marius Borg Høiby (29) er skyldig i 39 tiltalepunkter - og bør dømmes til sju år og sju måneder i fengsel.

Bistandsadvokatene i saken - Heidi Reisvang, Mette Yvonne Larsen, Lill Vassbotn og Hege Salomon - la samtidig ned erstatningskrav på til sammen 1,95 millioner kroner.

Statsadvokat Sturla Henriksbø mener det er skjerpende for straffen at Høiby har filmet de påståtte overgrepene.

- Det innebærer en økt krenkelse av de kvinnene som har blitt utsatt for sovevoldtektene, men det innebærer også at man ser en mer kalkulert atferd fra hans side når han begikk sovevoldtektene: det at han har tatt seg tid til å filme og i ettertid lagre opptakene av dette, før han seinere begikk nye overgrep mot andre, sier Henriksbø.

Høiby nekter straffskyld for alle voldtektene - og har forklart at alle tilfellene var frivillig sex. Han nekter også straffskyld for filmingen.

- Invaderende og krenkende

Flere av de fornærmede kvinnene var til stede i sal 250 i Oslo tingrett onsdag. For mange av dem har rettssaken vært en belastning.

- Det har vært veldig krevende. Hun var jo en helt vanlig jente, en anonym kvinne som ikke har søkt offentligheten. Bakgrunnen for at det ble en sak, var at politiet fant disse filmene på Høibys mobil, sier bistandsadvokat Hege Salomon til Dagbladet.

Hun bistår kvinnen Høiby skal ha forgrepet seg på i en leilighet på vestkanten i Oslo våren 2024 - og har bedt om at Høiby dømmes til å betale 260 000 kroner i erstatning til sin klient.

- Hun har ikke aktivt ønsket å anmelde noe, men hun har ønsket å stå opp for seg selv og har avgitt forklaring. Hun har ikke hatt et bevisst forhold til om dette skulle bli en sak eller ikke. Hun har bare kommet inn i saken, sier hun.

Politiet har funnet flere videoer på tiltaltes mobiltelefon av Salomons klient. Disse er alle tatt mellom klokka 08.08 og 08.25.

- Det er jo ekstremt invaderende og krenkende for henne. Også den risikoen for at dette skal komme på avveie på et eller annet vis, er en kjempebelastning for henne å leve i, sier Salomon.

Krever over sju år i fengsel

- Må alltid leve med frykten

Også Heidi Reisvang - som bistår Nora Haukland (28), Skaugum-kvinnen og hotell-kvinnen - forteller at det har vært krevende for dem å være en del av rettssaken.

- Hva synes de om den aktors påstand? 

- Poenget for mine klienter har ikke vært at Marius Borg Høiby skal få en spesielt streng fengselsstraff. Det har vært viktig for dem å utføre sin samfunnsplikt ved å komme og forklare seg i retten, og samtidig at han får hjelp med de problemene som åpenbart gjør at han gjør som han vil, sier Reisvang.

Reisvang har krevd forhøyet oppreisningsbeløp for to av hennes klienter - Skaugum-kvinnen og hotell-kvinnen - fordi de ble filmet under seksuell omgang med Høiby:

Hotell-kvinnen: Erstatning på 230 000 kroner og en oppreisning på 260 000 kroner

Skaugum-kvinnen: Erstatning på 60 000 kroner og 260 000 kroner i oppreisning

Nora Haukland: Oppreisningserstatningen på rundt 200 000 kroner

- De har på ingen måte samtykket til filmene. Det er en merbelastning de må leve videre med, og de må alltid leve med frykten for at dette kan bli spredt eller lagt ut på internett seinere, sier Reisvang.

Det ble funnet totalt fire seksualiserte filmer av Skaugum-kvinnen på Høibys digitale enheter. De er tatt i en femminuttersperiode fra klokka 07.12 til 07.17.

Av hotell-kvinnen er det funnet til sammen 27 filmer og fire bilder som skal vise seksuell kontakt mellom henne og Høiby.

Lill Vassbotn, bistandsadvokaten til Lofoten-kvinnen, mener at Høiby bør betale en samlet erstatning på rundt 400 000 kroner til hennes klient.

- Hvor belastende har filmingen vært for henne?

- Det har vært belastende. Det har dere hørt ganske mye om i dag. Det har vært belastende for alle de fornærmede, sier hun.

Hun mener at medieoppmerksomheten er skjerpende.

- Det har vært skjerpende fordi at man går i en konstant frykt for å bli identifisert, at navnet skal komme ut i det offentlige, at folk skal få vite at du er et offer i en sånn type sak, og at du blir knyttet til denne saken generelt, sier hun og legger til:

- Hun ser veldig fram til at det skal være over. Det er ingen tvil om det.

- Mener han trenger hjelp

Frogner-kvinnens bistandsadvokat, Mette Yvonne Larsen, sier til Dagbladet at aktors påstand var omtrent det hun hadde sett for seg. 

Hun mener at oppreisningserstatningen for hennes klient bør ligge på rundt 250 000 kroner.

- Er din klient fornøyd med aktors påstand?

- Hun har ikke kommentert straffepåstanden, det ligger ikke for henne. Hun mener at han trenger hjelp. Det er en sak mellom staten og Høiby, så det hadde hun ikke noen flere kommentarer til, sier Larsen.

Aktoratet har bedt om at Høiby idømmes kontaktforbud overfor Frogner-kvinnen i to år. I sin prosedyre sa Larsen at Frogner-kvinnen tror kontaktforbud var lurt.

- Jeg sa noe om det i prosedyren, at hun har sagt at det er lurt sånn at vi slipper den runddansen igjen, som man selvfølgelig kan få til likevel. Men vi tror det blir nødvendig, sier hun.

Aktoratet vil ikke gi Høiby strafferabatt som følge av stor medieomtale, og viser til at Høiby har begått lovbrudd etter medieomtale om straffesaken.

- Vi mener at det vil være feil hvis man begynner å gradere straffen etter hvor kjent en person er, eller hvor oppsiktsvekkende lovbrudd vedkommende har begått, sier statsadvokat Sturla Henriksbø til Dagbladet.

Aktoratet forventer at forsvarerne kommer til å prosedere på at Høiby bør få fradrag for den omfattende medieoppmerksomheten saken har fått.

- Det er prøvd en rekke ganger i rettsapparatet - også hvor det har vært tiltale og domfellelse for meget, meget alvorlige handlinger, og hvor de tiltalte har hatt et stort sosialt fall som følge av domfellelsen. Dette har fått mye medieoppmerksomhet, men så har det ikke medført noe fradrag, sier han.

Rettssaken mot Høiby har pågått i Oslo tingrett siden 3. februar og skal etter planen avsluttes torsdag. Hele torsdagen er satt av til forsvarernes prosedyre.

Et mørkt og tydelig mønster

Et mørkt og tydelig mønster

- Underbygger en modus

- Underbygger en modus

© Dagbladet