Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Kong Harald var en samlende, inkluderende og lyttende konge. Gjennom hele sin regenttid møtte han mennesker med respekt og varme, og han viste i ord og handling at kongehuset skulle være til for hele befolkningen. Uavhengig av etnisitet, kulturell bakgrunn, religion, funksjonsnedsettelser eller seksuell legning var han alles konge.

Monarkiet har historisk stått sterkt hos mange i samiske samfunn. Under folkeavstemningen i 1905 om prins Carl som norsk konge, var Guovdageaidnu/Kautokeino i Finnmark og Divtasvuodna/Tysfjord i Nordland de eneste kommunene i landet som ga hundre prosent oppslutning. I dette historiske forholdet fikk kong Harald en særlig betydning. Gjennom sin regenttid bidro han til å gi samiske spørsmål en tydeligere plass i den nasjonale bevisstheten.

Et historisk vendepunkt kom under åpningen av det tredje Sametinget i 1997, da kong Harald sa:

«Den norske stat er grunnlagt på territoriet til to folk, nordmenn og samer. Samisk historie er tett flettet sammen med norsk historie. I dag må vi beklage den urett den norske stat tidligere har påført det samiske folk gjennom en hard fornorskningspolitikk. Den norske stat har derfor et særlig ansvar for å legge forholdene til rette for at det samiske folk skal kunne bygge et sterkt og levedyktig samfunn.»

Med disse ordene anerkjente han som........

© Avisa Nordland