Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg sitter på en fjellknaus og ser utover et fredelig Norge. Det er min 72-årsdag. For en liten stund siden ringte mine foreldre. De er 90 og 99 år gamle. De ville gratulere meg med dagen. Jeg kjente på en merkelig blanding av glede og takknemlighet.

Tenk å være så heldig å ha foreldre som fortsatt kan ringe og gratulere sin sønn med 72-årsdagen. Tenk også på hvor heldige vi er som bor i Norge. Her kan jeg sitte på en fjellknaus og kjenne vinden, se utover landskapet og vite at menneskene jeg er glad i, stort sett er trygge.

Mine foreldre sitter nord i vårt langstrakte land. Jeg sitter helt sør. Mellom oss ligger et land som i generasjoner har vært forskånet for krigens brutalitet. Det er lett å ta det for gitt. Kanskje er det nettopp det som er problemet.

For før jeg gikk ut på fjellet, fikk jeg en hilsen fra mine kjære svigerforeldre i Ukraina. Der hadde natten vært som så mange andre netter. Flyalarmer. Eksplosjoner. Droner og missiler. Frykt. Og tragedier. I skrivende stund fortsetter angrepene mot ukrainske byer. Bare denne helgen har russiske angrep igjen rammet Kyiv og andre deler av Ukraina. Det er vanskelig å ta inn over seg når man sitter her. Og........

© Avisa Nordland