Debattinnlegg Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Etter 15 måneders krig på Gazastripen er det endelig våpenhvile. Kan vi håpe at dette er starten på noe som kan bli en varig fred? Konflikten framstilles som uunngåelig, men dagens krig var ikke uunngåelig. Det har vært mange tapte muligheter, og fredsprosessen var en gang nær ved å lykkes. Det gir håp foran en ny, for forhandlerne har lagt igjen verdifullt arbeid nye forhandlere kan bygge på. Marwan Sinaceur har skrevet om hvorfor fredsprosessen sporet av (geopolitica.no, 07.10.20).

Oslo-avtalene fra1993 skapte et enormt håp. Prinsippet var enkelt: land mot fred, og fred mot israelsk tilbakelevering fra de territoriene som ble okkupert av Israel under krigen i 1967, basert på resolusjonene fra Sikkerhetsrådet. Israel og Yasir Arafats PLO anerkjente hverandre gjensidig. PLO anerkjente staten Israel og aksepterte dens rett til fred og sikkerhet. Prosessen var basert på en erklæring fra Arafat i 1988, som anerkjente Israels rett til å eksistere. Oslo-avtalene foreslo en tostatsløsning og etablerte en midlertidig palestinsk myndighet (PA) i de okkuperte områdene og ga partene fem år (til 1998!) på å oppnå en permanent løsning.

Ting gikk raskt galt. I 1995 ble Yitzhak Rabin, lederen av Oslo-avtalene og fredsleiren i Israel, myrdet av en ultraortodoks israelsk terrorist. Benjamin Netanyahu ledet opposisjonen mot Oslo-avtalene og spilte en direkte rolle i å øke spenningen som førte til mordet. I hans demonstrasjoner bar folk plakater som viste Rabin i nazi-uniform eller de sang «Død over Rabin!». Etter Rabins død ble det i 1996 holdt valg, som Netanyahu vant med knapp margin mot Shimon Peres, som ønsket å fortsette fredsprosessen. I valgkampen gjennomførte Hamas fire terrorangrep i Israel med 58 drepte israelere. I tillegg boikottet israelske arabere i stor grad valget, noe som........

© Avisa Nordland