Kronikk

Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hva betyr det å være balansert? Hvilket narrativ skal vi egentlig tro på? Betyr balansert å ha et distansert og kjølig forhold til virkeligheten heller enn et aktivt engasjement i søken etter sannhet? Skal vi tro på at Israel handler i «selvforsvar» hver gang de angriper? Eller skal vi faktisk tro på hva vi faktisk ser, hører og leser om hver eneste dag? Vi har etter det grusomme terrorangrepet fra Hamas 7. oktober 2023 dessverre blitt vant til å høre om stadig nye israelske massakrer og massedrap på palestinske sivile i såkalte «trygge soner», i flyktningleirer og i matkøer eller bombing av sykehus, drap på journalister og helsearbeidere som skjer så ofte til at det bare kan være «tilfeldig» eller «uhell».

Hvis en «balansert fremstilling» i realiteten skulle bety å ta maktens parti og underkjenne de undertryktes situasjon, er det tvingende nødvendig og stå imot og ikke la seg moralsk korrumpere for å gå på akkord med sannheten. For å kunne formidle balansert fra en konflikt må den underlegne og undertrykte sitt perspektiv spesielt tas hensyn til og vektlegges for å kompensere for skjevheter, ulikheter i makt, dominans, innflytelse og representasjon. Hvis vi med balanse mener å være mest mulig sannferdig og tro mot virkeligheten, kan vi ikke pynte på realitetene og unngå å stille Israel til ansvar for ugjerningene. En mer balansert fremstilling ville heller være å skjerpe kritikken mot Israel, ikke moderere eller dempe den.

Israel har tradisjonelt alltid hatt en stor gjennomslagskraft i kraft av lobbyvirksomhet og gjennom sterk innflytelse i internasjonal politikk (ikke minst i USA) og store medieselskaper med påvirkning via eierne, styrene og redaktørene som har medvirket til å fronte sionistiske synspunkter som i betydelig grad har bidratt til å dempe medienes kritikk av Israel. Israels ansvar for egne krigshandlinger har slik blitt kraftig nedtonet og omskrevet i penere ordelag (McGreal, C. «CNN staff say network’s pro-Israel slant amounts to ‘journalistic malpractice’» The Guardian 04.02.2024/Johnson, A. «Coverage of Gaza war in The New York Times and other major newspapers heavily favored Israel, analysis shows» The Intercept 09.01.2024). Ofrene for israelske militære angrep har ofte ikke engang vært omtalt som drepte av Israel.

Med den omfattende og massive bruken av sosiale og digitale medier og direktestrømmingen av et folkemord i «Real Time», har det sionistiske narrativet om Israel som «det evige offeret» for alvor slått sprekker. Israel kan ikke lenger skyve Holocaust-arven foran seg for å rettferdiggjøre og legitimere et folkemord de selv er i regi av med massiv støtte fra sin nærmeste allierte USA. Hva som fra sionistisk og proisraelsk hold oppleves som et ensidig fokus på Israels krigsforbrytelser, er i tilfellet en bekreftelse på at verdensopinionen ikke lenger ser på Israel på samme måte som «det evige offeret» som sionistene ynder å framstille den sionistiske staten som. Slik er Israels opphøyde og selvtilskrevne offerstatus blitt detronisert på grunn av sitt eget folkemord på det palestinske folket.

Vi har samtidig sett hvordan Israel og sionister i økende grad bruker begrepet «antisemittisme» som et retorisk våpen og en strategi for å stoppe kritikere av israelsk politikk og krigføring (Adizes, I.K. «Israelis Are Even Calling Holocaust Survivors Antisemitic» Haaretz 18.07.2025). Hva som en gang var betegnelsen for et skremmende hat, er blitt et skjold for å avlede berettiget og legitim kritikk av Israel og Netanyahu-regjeringen (ibid.). Mange jøder som er høyst kritiske mot Israel, gir uttrykk for at de er blitt tatt til........

© Avisa Nordland