Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Nazi-analogien er ingen påstand om identitet mellom sionisme og nazisme, men et forsøk på å beskrive strukturelle likheter i hvordan nasjonalistiske ideologier kan produsere hierarkier mellom mennesker, ekskludering og i siste instans umenneskeliggjøring med katastrofale konsekvenser. Analogien er relevant fordi den viser hvordan etnonasjonalisme utvikler autoritære og ekskluderende praksiser, viser hvordan ideologier som bygger på historiske krav knyttet til en bestemt etnisk identitet ofte produserer hierarkier og viser hvordan minner om kollektive traumer kan bli politisk mobilisert for å legitimere nye former for vold. Analogien viser at ingen ideologi er immun mot å produsere undertrykkende praksiser.

For det første har analogien sin relevans i hvordan ideologiene, nazisme og sionisme, konstruerer etnisk definert suverenitet. Både nazismen og sionismen opererer med ideen om at en gruppe har en særskilt historisk rett til territorium og politisk dominans. Det handler om etnisk suverenitet og at en nasjonalstat skal bygges på grunnlag av en bestemt folkegruppe sin identitet.

For det andre har analogien sin relevans i den ideologiske ekskluderingen av «den andre». I nazismen skjedde det ideologisk gjennom bruken av raseteorier mens i sionismen er ekskluderingen gjennomgående i bestemmelsen av at den sionistiske staten er definert for en bestemt gruppes herredømme, forrang og eksklusivitet.

For det tredje handler analogien om territoriell ekspansjon og omforming av det fysiske landskapet. Nazismen gjorde dette gjennom en særdeles aggressiv ekspansjons- og utryddelsespolitikk, brutal krigføring og etnisk rensing med stadig utvidelse av territoriet for å oppnå «Lebensraum»,........

© Avisa Nordland