Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Et debattinnlegg om arbeidsmiljø, ledelseskultur og ivaretakelse av ansatte i Psykisk helse- og rusklinikken ved Nordlandssykehuset.

Jeg har fulgt med på den siste tidens medieoppslag om arbeidsmiljøet i Psykisk helse- og rusklinikken (PHR) ved Nordlandssykehuset. Det som beskrives, er dessverre gjenkjennelig.

Som ansatt i klinikken har jeg selv erfart forhold som gjør meg alvorlig bekymret for hvordan ansatte blir møtt, fulgt opp og ivaretatt av ledelsen. Jeg ønsker samtidig å understreke noe som er svært viktig for meg: Vi har et godt kollegialt arbeidsmiljø. Jeg arbeider sammen med dyktige, omsorgsfulle og engasjerte mennesker som stiller opp for hverandre og gjør sitt ytterste for pasientene.

Det er ikke kollegaene, pasientene eller arbeidsoppgavene som gjør at jeg nå vurderer å forlate arbeidsplassen. Det handler om hvordan jeg opplever å bli behandlet av ledelsen. Og det er nettopp derfor jeg mener det er nødvendig å si fra.

Når sykdom blir noe man føler man må forsvare

Jeg har selv vært langvarig sykmeldt og brukt betydelige krefter på å komme tilbake i full jobb. Gjennom denne perioden har jeg opplevd en sykefraværsoppfølging som tidvis har vært preget av press, utrygghet og manglende forståelse for min situasjon.

I dialogmøter har legen min formidlet at sykdomsforløpet krevde tid, og at en gradvis tilbakeføring til arbeid var nødvendig. Likevel fikk jeg under en oppfølgingssamtale beskjed om at sykefraværet mitt kunne føre til at jeg måtte bytte avdeling. For en arbeidstaker som allerede kjemper for å komme tilbake i jobb, er en slik beskjed svært belastende.

Jeg opplevde det som om min tilhørighet til arbeidsplassen ble satt i spill fordi jeg var syk. Jeg ønsket ikke å bytte jobb. Jeg ønsket å bli frisk og komme tilbake til arbeidsoppgavene og kollegaene mine. Men i stedet for å kjenne trygghet rundt tilbakeføringen, begynte jeg å frykte hvilke konsekvenser sykefraværet kunne få for min fremtid på arbeidsplassen.

Jeg forstår at arbeidsgiver kan ha behov for å vurdere arbeidsevne og tilrettelegging. Men måten dette ble formidlet på, opplevdes som et indirekte press om omplassering. Skal en ansatt som forsøker å komme tilbake etter sykdom, måtte bekymre seg for å miste tilhørigheten til sin egen arbeidsplass?

Når tilrettelegging er mulig – så lenge det passer avdelingen

Noe av det jeg har reagert sterkest på, er hvordan tilrettelegging har blitt praktisert. Under den gradvise tilbakeføringen hadde jeg behov for noe fleksibilitet i arbeidsplanen. I enkelte situasjoner kunne mindre endringer i vaktene gjort det mulig for meg å arbeide fremfor å være sykmeldt. Likevel opplevde jeg at slike tilpasninger var vanskelige å få gjennomført.

Konsekvensen kunne bli at jeg måtte kontakte legen for videre sykmelding, selv om jeg ønsket å arbeide.

Det som gjorde dette ekstra frustrerende, var at jeg samtidig erfarte at endringer i arbeidsplanen kunne gjennomføres når det oppsto behov fra avdelingens side. Når driften hadde behov for fleksibilitet, kunne det finnes løsninger. Når jeg hadde behov for fleksibilitet for å kunne stå i arbeid, opplevde jeg at mulighetene var langt mer begrenset.

Jeg forstår selvfølgelig at arbeidsgiver må ta hensyn til bemanning og forsvarlig drift. Men tilrettelegging må også handle om........

© Avisa Nordland