Vi er ikke skjebnebestemt til å krige

Mikhail SjisjkinRussisk forfatter, nå bosatt i Sveits

Gennadij DruzenkoUkrainsk soldat

En e-postutveksling mellom en verdenskjent russisk forfatter og en ukrainsk intellektuell som ble soldat: «Vi behøver desperat å motsi fortellingen om at ukrainere og russere er evige fiender.»

Denne historien handler om krigen mellom Ukraina og Russland og om hvordan en enkelt e-post førte til en utveksling av meldinger og et vennskap.

Den handler om hvordan mennesker lærer å ha kontakt med hverandre, uavhengig av nasjonalitet, språk eller statsborgerskap. En ukrainsk soldat og en russisk forfatter. En samtale om krig og fred, om muligheten til å overvinne fortiden, og om den fremtiden vi må bygge i dag. På ukrainsk og på russisk – på et språk av forståelse. (Den er oversatt til engelsk av Mikhail Sjisjkin og deretter til norsk av Bjørg Hellum, red. anm.)

Vi er ikke skjebnebestemt til å krige.

Gennadij Druzenko til Mikhail Sjisjkin

Vi kjenner ikke hverandre, og det er nokså lenge siden jeg skrev på russisk. Vær snill å bære over med eventuelle klønete uttrykk.

Jeg heter Gennadij Druzenko og er grunnlegger og leder av Pirogov First Volunteer Mobile Hospital (kjent i Ukraina – og andre steder – under den ukrainske forkortelsen PDMSh).

Vi er antagelig det største teamet av sivile frivillige leger og medisinsk personell ved fronten, hvor vi har reddet livet til militært personell og sivile i ni år nå. Vi har behandlet flere enn 90.000 pasienter. Blant dem russiske krigsfanger ...

Gennadij Druzenko (født 1972) er en ukrainer som var ansett som en offentlig intellektuell før krigen, men som senere ble aktivist. Han er jurist og forfatningsforsker, studerte i Ukraina og Skottland og hadde kortere studieopphold i Brussel og Ungarn.

Han har yrkeserfaring fra en rekke akademiske stillinger både i Ukraina og utlandet.

I 2015 grunnla han First Volunteer Mobile Hospital, som han har ledet siden, et mobilt sykehus som arbeider ved fronten i Ukraina og forsøker å redde livet til både sivile og soldater. Han har utgitt flere bøker.

På grunn av en uforsiktig bemerkning ved begynnelsen av denne store krigen har russisk propaganda gjort alt den kunne for å fremstille meg som et monster – dette ble gjort for å skremme russiske soldater. La høyere makter dømme dem: Vi dreper ikke – vi helbreder. En høykvalitets, sannferdig russiskspråklig rapportering av arbeidet vårt er å finne på følgende lenke.

Jeg er for tiden i Sveits for å treffe donorene våre og venner som hjelper oss med å redde liv ved fronten. Kanskje du er interessert i å møtes for å utveksle inntrykk, prognoser og vurderinger av den russisk-ukrainske krigen. Den minner meg mer og mer om den amerikanske frigjøringskrigen. For det å være ukrainsk i dag handler ikke om DNA, det dreier seg ikke om «Blut und BodenBlut und BodenEtt av de mest brukte slagordene i tysk nazipropaganda under Adolf Hitler. På norsk betyr det «blod og jord».». Det dreier seg først og fremst om et etisk valg om verden.

Hvis du kunne tenke deg å møte meg eller ringe, kunne jeg komme for å treffe deg i morgen (mandag 4. desember). Jeg er svært interessert i å snakke med en viktig representant for russisk kultur som er imot krigen. Hvis du ikke vil, er det greit også; det betyr bare at tiden ennå ikke er moden for en ærlig ansikt-til-ansikt-dialog.

Mikhail Sjisjkin til Gennadij Druzenko

Takk for e-posten din! Og tusen takk for arbeidet du gjør. Jeg har dyp beundring for deg og kollegaene dine, som redder liv i denne skrekkelige krigen. Dessverre ser vi fortsatt ingen ende på den.

Jeg beklager at jeg ikke har mulighet til et møte denne gangen, da jeg har lenge planlagte foredragsengasjementer disse datoene. Kanskje neste gang? Jeg forstår at du er i Sveits fra tid til annen. Hvis du vil møtes, vær snill å gi meg beskjed i god tid i forveien.

Mikhail Sjisjkin er den mest kjente russiskspråklige nålevende forfatteren. Han ble født i Moskva i 1961, men har bodd i 30 år i Sveits og har sveitsisk statsborgerskap i tillegg til sitt russiske. Han studerte til lærer med fagene tysk og engelsk og har arbeidet som lærer, journalist og oversetter.

Det er veldig viktig for meg å møte deg og snakke med deg, for i foredragene mine sier jeg alltid det samme: Før eller siden vil denne krigen ta slutt, og da må vi bygge broer over avgrunnen. Denne avgrunnen av smerte, blod og hat mellom russere og ukrainere som blir større og større for hver dag av denne nedslaktingen, med hvert dødsfall. Og det vil være kulturpersonene – musikere, kunstnere, forfattere – som vil være de første til å begynne å bygge disse broene. Det eneste spørsmålet er: når? Kanskje vil det være neste generasjon, eller til og med generasjonen etter den.

Men det er aldri for tidlig å begynne å bygge disse broene. Vi må prøve, selv om det virker umulig.

Jeg ønsker deg all mulig styrke – og seier!

Gennadij Druzenko til Mikhail Sjisjkin

Hvis du ikke har noe imot det, går jeg over til ukrainsk. Jeg kjenner det bedre, og det er lettere for meg å skrive på ukrainsk. Og dessuten er det en viss symbolikk i dette – vi bygger bro over kløften av hat fra breddene som består av vårt eget språk og vår egen kultur. Jeg er sikker på at ukrainsk ikke er noen uoverkommelig utfordring for deg.

Neste gang jeg planlegger et besøk i din region, skal jeg passe på å gi deg beskjed på forhånd. Det viktigste er at vi har opprettet kontakt, og at vi begge har ønske om og vilje til å kommunisere.

Jeg ville gjerne snakke med deg om morgendagen, når krigen er slutt – og vi må tenke på hvordan vi skal gå videre. For å leve side om side. En gang i fremtiden – sammen ...

I dag møtte jeg min gode venn, forfatteren og ikonmaleren Oleksandr (Oles) Klymenko, som har skapt det vidunderlige prosjektet «Helgenbilder på ammunisjonskassene». Jeg mener at dette er et helt spesielt symbolsk kulturfenomen i vår tid. Fordi det forvandler kasser som skal levere instrumenter til drap og død ved fronten, til et symbol på kjærlighet, oppstandelse og liv. Og i din kultur så vel som vår er helgenbilder et symbol på livets seier over døden, det gode over det onde, kjærlighet over hat ... Som verden savner kjærlighet akkurat nå!

ap-quoteGeografi er skjebne, før eller senere må vi uansett leve side om side: reise, forelske oss, handle ...

Vi tenkte også på deg og på at det er få mennesker nå som reflekterer over ukrainsk-russiske relasjoner etter krigen. For det første er det forståelig og naturlig – den «russiske verden» har brakt for mye smerte og for mange tårer til Ukraina. På den annen side – alle kriger slutter en gang, og livet går videre. Geografi er skjebne, før eller senere må vi uansett leve side om side: reise, forelske oss, handle ...

La oss prøve å ta i det minste et lite steg mot denne fremtiden.

Mikhail Sjisjkin til Gennadij Druzenko

Kjenner du Oleksandr? Gi ham mine varmeste hilsener.

Hans «Helgenbilder på ammunisjonskassene» ble vist her i Sveits, og de gjorde et utrolig inntrykk. Da vi møttes i Zürich, ga han meg et fantastisk album med disse helgenbildene på ammunisjonskasser. Jeg gjorde alt jeg kunne for å få folk til å gå og se denne utstillingen og for å skape oppmerksomhet om arbeidet hans.

Helt siden Krim ble annektert, har jeg følt at jeg hadde ansvar for å forklare det sveitsiske publikummet hva det var som skjedde i Ukraina. Informasjon nådde Sveits på en veldig fordreid og ufullstendig måte.

I mange år prøvde jeg, gjennom essays, intervjuer og offentlige opptredener i sveitsiske og internasjonale medier, å forklare hva slags regime Europa hadde å gjøre med – for å vekke folk, få dem til å forstå at Putins Russland allerede hadde startet en krig mot Vesten. I 2013 krevde jeg en boikott av Sotsji-olympiaden. Men hvem lytter til en forfatter? Sveits – verdens eldste demokrati – bygde sitt tradisjonelle sveitsiske chaletchaletFransk ord for en hytte eller et fjellhus. i Sotsji, hvor den sveitsiske forbundspresidenten flørtet med Putin i all offentlighet. Resultatet av den «sportsfestivalen» var annekteringen av Krym og krigen i Donbas.

Fire år senere, i 2018, kom Fifas World Cup. På det tidspunktet trodde jeg at realitetene var blitt umulig å ignorere: tusenvis av døde, tusenvis av sårede, utallige mennesker fordrevet fra hjemmet sitt.

Nok en gang oppfordret jeg til boikott – i aviser og på fjernsyn. Ingen ville lytte. Fotball-eufori og kommersielle interesser var viktigere. Verden kom til Russland for å spille fotball for Putin. Han forsto dette – ganske riktig – som en godkjenning av krigen sin. Porten til 24. februar 2022 sto vid åpen.

Om morgenen da invasjonen fant sted, var det første jeg hørte på sveitsisk radio regjeringens kunngjøring om at Sveits, som nøytralt land, ikke ville delta i sanksjonene mot Russland. Etter år med å prøve å bryte gjennom en mur av likegyldighet føltes det som å slå hodet mot en betongvegg. Men det var bare ett mulig svar: å fortsette å prøve.

Den 25. februar var jeg på «Arena», det viktigste politiske fjernsynsprogrammet i Sveits. Jeg hevdet at nøytralitetens tid var forbi – at dette var en krig mot selve sivilisasjonen, og at ingen kunne forbli nøytral overfor dette. Den påfølgende dagen kunngjorde den sveitsiske forbundspresidenten at Sveits ville delta i sanksjonene mot Russland. Det føltes som om jeg, om enn ganske beskjedent, hadde bidratt til den avgjørelsen. Det var en liten seier i kampen mot Putins krig.

Det har alltid vært viktig for meg å stå sammen med ukrainske forfattere. Jeg har mange venner i Ukraina, og hele tiden siden 2014 har jeg delt scene i mange land med forfattere som Andreij Kurkov, Yuri Andrukhovitsj, Serhij Zhadan, Sasja Kabanov, Boris Khersonskij og mange andre ukrainske forfattere og lyrikere. Det var viktig å vise at kulturfolk sto sammen mot barbariet. Hverken kultur eller barbari anerkjenner nasjonale grenser.

ap-quoteSå begynte presset. Ukrainske forfattere som fortsatte å delta sammen med russiske kolleger, ble utsatt for hån hjemme.

Da fullskalainvasjonen begynte, hadde jeg en 90-minutters samtale med Yuri Andrukhovitsj på offentlig tysk radio – han fra Lviv, jeg fra et studio i Basel. I mars 2022 var Andrej Kurkov og jeg sammen i Oslo foran et fullsatt publikum. Det er slik det bør være: forfattere som står side om side mot forbrytersk aggresjon. Andrej og jeg har vært venner i mange år.

Ukrainske forfattere som fortsatte å delta sammen med russiske kolleger, ble utsatt for hån hjemme. I september 2022 deltok Yuri Andrukhovitsj og jeg på Bjørnsonfestivalen i Molde i Norge. Det var en fantastisk kveld, syntes jeg – en demonstrasjon av solidaritet blant forfattere mot Putins krig. Men etterpå ble Yuri utsatt for en stygg kampanje i sosiale medier. Den er fortsatt der på nettet. En av hans kolleger skrev på Facebook, og jeg siterer: «En russer – enten han er pro-Putin eller anti-Putin – er dritt. Og hvis du har tatt i det, stinker du.»

Det var smertefullt å se hvordan Yuri prøvde å forsvare seg. Han forklarte at vi aldri hadde snakket russisk sammen, bare tysk eller engelsk. Noen uker senere var det planlagt at Andrej Kurkov og jeg skulle delta sammen på bokmessen i Gøteborg. Vi var allerede oppført i programmet da jeg fikk en e-post fra Andrej om at han hadde besluttet å trekke seg.

Alt dette har vært dypt smertefullt.

Derfor er jeg glad for å si ja til forslaget om at vi sammen leter etter en vei fremover. Hvis det er noe jeg kan gjøre for å hjelpe, gjør jeg det av hele mitt hjerte. I alle fall vil jeg være oppriktig glad hvis vi kunne finne en måte å samarbeide på.

Gennadij Druzenko til Mikhail Sjisjkin

Først og fremst, takk for din hjertevarme e-post. Jeg forstår deg fullt og helt!

Dessverre har ukrainere like lett for å bære nag som russere har. Bandera-kulten er det mest slående symptomet på den sykdommen. Stepan BanderaStepan BanderaStepan Andrijovytsj Bandera (1909–1959) var en ukrainsk politiker og nasjonalistisk uavhengighetsforkjemper som ledet en fløy av Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN). I Ukraina er hans virksomhet og person svært omstridt. (Wikipedia) var ansvarlig for drap på dusinvis av ukrainere, hvis eneste «forbrytelse» var at de var glad i Ukraina på en annen måte og så en annen vei til å bli velstående på enn de unge, radikale nasjonalistene. Ved en skjebnens ironi (eller snarere: sarkasme) var Bandera involvert i å organisere nøyaktig ett attentat mot en sovjetisk tjenestemann – Alexej Majlov. De øvrige ofrene var polakker og ukrainere.

Denne nag-sykdommen – historien er åpenbar, men den forklarer bare opprinnelsen til plagen og rettferdiggjør den på ingen måte – viser seg særlig levende (og for meg smertefull) i ukrainernes holdning til to helt spesielle skikkelser i 1930-årenes Ukraina: Stepan Bandera og erkebiskop Andrej SjeptitskijAndrej SjeptitskijAndrej Sjeptitskij (1865-1944) var erkebiskop for Den ukrainske gresk-katolske kirke fra 1901 til sin død i 1944.. Til tross for at vi har en person av virkelig europeisk type – en genuin åndelig leder og patriark for ukrainere i Galicia, som Sjeptitskij var – så messer moderne ukrainere i flokk: «Vår far er Bandera» ... For det å leve ved hat, som Bandera gjorde, er lett, mens det å leve ved kjærlighet, som Sjeptitskij, er mye vanskeligere.

ap-quoteJeg tror at generelt sett er den ukrainske saken uslåelig så lenge den er moralsk høyverdig, så lenge etikk teller mer enn identitet ...

Forresten, ved begynnelsen av «den lille krigen» hadde vi i PDMSh en russisk frivillig – Olga Simonova – en fremragende sportskvinne og i det hele en storartet ung kvinne fra Tsjeljabinsk – som høyst sannsynlig ikke hadde en dråpe ukrainsk blod i årene. Likevel, da hun skjønte hvilken side som var på rett spor, begynte Olga som frivillig, for deretter å gå inn i et kontraktsforhold med de væpnede styrkene i Ukraina. I 2022 døde hun en heroisk død i forsvar av Ukraina. I fjor ble hun posthumt tildelt tittelen «Helt av Ukraina». Jeg er stolt av at jeg en gang hjalp henne med å få ukrainsk statsborgerskap. For henne – som for øvrig også for Sjeptitskij – var ukrainsk identitet et moralsk valg som ikke hadde med opprinnelse å gjøre, altså ikke «Blut und Boden». Jeg tror at generelt sett er den ukrainske saken uslåelig så lenge den er moralsk høyverdig, så lenge etikk teller mer enn identitet ...

Min avdøde bestemor ble sendt til Det tredje rike som slavearbeider under annen verdenskrig. Hun sa en gang til meg: «Gutten min, det finnes ikke gode eller dårlige nasjoner, bare gode eller dårlige mennesker.» Og jeg vil legge til: hvorvidt et system for å organisere folk i politiske sammenhenger er godt eller korrupt. Men der er det konstitusjonsforskeren i meg som snakker. Mitt akademiske felt er konstitusjonell utforming, og hvis jeg får frie tøyler, kommer jeg til å la tankene flyte fullstendig vilt på mitt viktigste område ...

For å komme tilbake til hovedsaken: Jeg foreslår at vi prøver å bygge broer, skjønt akkurat nå virker det som et sisyfosarbeid. Men – hele den ti år gamle historien til PDMSh er fortellingen om et stort mirakel, hvor kjærlighet og tro vinner over hat og død. Jeg er så visst ikke redd for hat. Særlig ikke fra «lenestolpatrioter» som i sitt hat mot alt som er russisk, ofte er mer radikale enn selve Stepan Bandera. Jeg er viss på at i de ni årene den russisk-ukrainske krigen har vart, har jeg gjort meg fortjent til å elske Ukraina slik jeg selv vil.

Selv om jeg ikke er poet eller forfatter, ble jeg før krigen ansett som en intellektuell. Jeg er altså klar til å stå ved din side foran en forsamling og ta deg i hånden for åpent kamera hvis vi er forent i en sak som bringer oss bare litt nærmere en grei slutt på denne krigen, eller i det minste reduserer antallet ofre.

Jeg tror at mottoet vårt nå bør være ordene fra Bibelen: «Den som ikke er mot oss, er for oss», og ikke motsatt. Jo flere russere som støtter oss i denne krigen, som hater Putins regime og anerkjenner Ukrainas fundamentale rettigheter og ukrainernes rett til å bestemme sin egen skjebne, jo lettere vil det bli å bygge broer etter at krigen er slutt. Når Paul Celan kunne skrive sin strålende lyrikk på tysk etter holocaust, hvorfor kan ikke ukrainere skrive på russisk? Er ikke betydning og essens viktigere enn språkform? Uansett hvordan noen ukrainere tolker Heideggers berømte uttalelse om at språket er tilværelsens hus ...

Hvor tror du vi kunne komme med en rungende erklæring om at fiendskapet mellom russere og ukrainere ikke er uunngåelig? At å være og forbli menneskelig er viktigere enn å fokusere på ens egen gruppes identitet. Som Nelson MandelaNelson MandelaNelson Mandela (1918-2013) var en sørafrikansk jurist, frigjøringsleder og politiker. Han var Sør-Afrikas president fra 1994 til 1999. Han satt fengslet for motstandsarbeidet sitt mot apartheidregimet i over 27 år. (SNL) (en av heltene i mitt høyst personlige tempel) sa: «Bitterhet og nag er som å drikke gift og håpe den vil drepe fiendene dine.»

Selvfølgelig vil vi få råtne tomater kastet mot oss hvis vi tør å ha en felles opptreden. Men jeg tror at det kunne gjøre opptredenen ganske så symbolsk. For med steiner kastet mot oss tror jeg at vi i alle fall delvis kan prøve å bygge en bro over kløften av hat og fiendskap, som blir dypere for hver dag, mellom ukrainere og russere. Jeg tror at et slikt kristent offer – nesten som «Offeret» av filmskaperen Andrej Tarkovskij, enda et symbol på hvordan skjebnen vår er sammenvevd med kulturen – er en av de fineste skattene i vår felles åndelige arv.

ap-quoteDet er et helt naturlig og forståelig hat fra ukrainsk side, men det fører ikke noe sted hen.

«Å trå ned død ved hjelp av død», som påskeliturgien vår sier, det........

© Aftenposten