Hvorfor gjorde VM oss så glade? Og så triste?

Kjell Terje RingdalRetoriker og foredragsholder, Kristiania

Noe av forklaringen ligger langt utenfor fotballen.

En blåmandag har rammet Norge. Ikke den tunge sorgen, men den underlige tomheten som oppstår når noe stort og vakkert plutselig er over.

Vi kommer til å huske denne sommeren lenge. Sommeren da Norge ikke bare deltok i fotball-VM, men spilte god fotball. Da vi så spillere som likte hverandre, som sto opp for hverandre og fikk et helt land til å reise seg fra sofaen, gå ut i gatene – og ro.

Man måtte være tungt lastet med kynisme, ironi og aversjon mot idrett for ikke å bli berørt av denne ufiltrerte gleden.

Men hvorfor ble vi så glade?

Noe av forklaringen ligger langt utenfor fotballen. Vi har levd gjennom år preget av pandemi, nedstengninger, klimafrykt, krig og bilder av sønderbombede barn. Mange unge mennesker beskriver uro og frykt for fremtiden. Verden har vært full av alvor, konflikt og hendelser vi ikke føler at vi kan påvirke.

Ikke som løsning på noe av dette. Fotball kan ikke stanse en krig eller reparere et klima. Men den kunne, i noen korte sommeruker, åpne et annet rom. Et rom for forventning, fellesskap og ukontrollert glede.

Den tyske sosiologen Hartmut Rosa skriver om betydningen av det ukontrollerbare. Det viktigste i livet kan ikke alltid planlegges, produseres eller bestilles. Vi kan kjøpe en billett, se på TV og stille med flagg og forventninger. Men vi kan ikke vedta at........

© Aftenposten