Hva er hensikten med språklige forpliktelser som «aldri mer» når de brukes om fortiden, men ikke om nåtiden?

Jeg har brukt det meste av mitt voksne liv til å skrive om, snakke om og forske på krig. Jeg har jobbet lenge i Forsvaret, men er ikke militær, så med et forslitt uttrykk kunne man si at jeg har brukt språk som våpen – for å forklare, analysere, forankre.

Men nå strekker ikke språket til. Det jeg ser fra Gaza, det jeg leser og hører, bildene av barna – jeg klarer ikke sette ord på det lenger. Det finnes ingen ord for å beskrive det.

Bildene av barna i Gaza er smertefulle å se, de gjør fysisk vondt.

Jeg holder datteren min tett inntil meg og får bølger av panikk ved tanken på at foreldre ikke kan holde barna sine trygge, slik jeg gjør med henne. Det er som om kroppen vet noe språket ikke klarer å romme.

Vi er mange som har det slik. Når vi skal snakke om barna i Gaza, ser vi ned, vekk, sukker, rister på hodet. Det er ingen ord vi kan bruke, som kan beskrive det.

Forrige uke holdt FNs generalsekretær António Guterres en tale om Gaza. Den var sterk. Han har brukt svært sterke uttrykk helt siden krigen begynte. Men da jeg så talen hans forrige uke, kjente jeg på et ubehagelig spørsmål: Spiller det egentlig lenger noen rolle hva han sier? Er vi i ferd med å komme dit at FNs barnekonvensjon, selve garantien for barns rettigheter, begynner å føles som en hån?

I vinter skrev jeg

© Aftenposten