Løgnene som aldri dør

Ervin KohnLeder, Nasjonalt Samarbeidsråd for Jødiske Samfunn i Norge

Vi har sett hva jødehat kan føre til. Hvorfor lærer vi aldri?

I fredstid. Natten til 10. november 1938 var det fred i Europa. Seks uker tidligere hadde Storbritannias statsminister Neville Chamberlain kommet hjem fra München, veivet med avtalen han hadde signert med Adolf Hitler og proklamert «peace for our time».

Andre verdenskrig var ett år unna, og nazistene hadde ennå ikke bestemt «den endelige løsningen». Så brant synagogene. I Tyskland og Østerrike ble over 1400 synagoger og forsamlingslokaler ødelagt, rundt 7000 jødiske forretninger vandalisert, minst 91 mennesker drept og mellom 20.000 og 30.000 jødiske menn internert i konsentrasjonsleirer.

Novemberpogromene, eller Krystallnatten, er ikke starten på holocaust og skal ikke markeres som det. Det var flere pogromer, i både Tyskland og Østerrike, og de viser hva som kan skje når hatet først har festet seg.

Jeg kommer stadig tilbake til kjeden: fordommer, frykt og sinne, hat og vold. Alle mennesker har fordommer. Det er først når de fores med frykt eller sinne, at hatet kommer, og når hatet har satt seg, er veien til vold kort. I Tyskland tok det 15 år.

Det er årene til Julius Streicher og ukebladet hans, Der Stürmer, som utkom fra 1923. Hver forside bar slagordet «Die Juden sind unser Unglück», «jødene er vår ulykke». Bladet påsto at jødene sto bak inflasjonen og arbeidsledigheten. Det påsto at jødiske menn forførte og voldtok tyske kvinner for å forurense det tyske blodet, og brukte det til å........

© Aftenposten