Når syrerne selv er håpefulle om fremtiden, bør vi andre unngå overdreven pessimisme og svartmaling.

Årsdagen for Assad-regimets fall har vært kommentert i det norske offentlige ordskiftet på en overraskende negativ måte. Både Klassekampen og Aftenposten har tegnet et dystert bilde av et land der skuffelsene, mistroen og tilbakeskrittene står i kø. Hvor berettiget er dette bildet?

Skal vi forstå Syria ett år etter revolusjonen, må vi forstå hvor landet kom fra. Det finnes ingen quick fix etter 50 års brutalt diktatur og 14 års borgerkrig. Når historien om Syria nå fortelles året etter Assad-regimets fall, kan det være grunn til å minne om at landet har klart seg bedre enn mange pessimister spådde.

Landet har ikke sunket ned i en ny borgerkrig. Syrerne er ikke lenger redde for å si hva de tenker. Selv om Syria er økonomisk i ruiner, er sanksjonene mot landet nå endelig opphevet.

Den største trusselen det nye regimet i Syria sto overfor etter maktovertagelsen for ett år siden, var våpenkaos og oppblussing av borgerkrigen. Dette inkluderte ikke bare restene etter det forrige regimet og væpnede minoritetsbaserte militser, men også radikale elementer blant de som hadde slåss på opprørernes side.

Samtidig var sistnevnte lettere å inkludere fordi de var enige om visjonen........

© Aftenposten