Medisinen mot skam er hverandre

KRONIKK: Hvor skal ansvaret for sykefraværet skal plasseres: hos individet, hos systemet, eller hos fellesskapet?

Sisilie LustrupPsykologspesialist og organisasjonspsykolog

Kristine OlsenPsykologspesialist arbeidspsykologi

Det er dette debatten mellom Arnstein Mykletun, Fredrik Fornes, Eirik Faret Sakariassen og Svein Børresen i bunn og grunn handler om.

Og hvor legger vi innsatsen: før (forebyggende), under eller etterpå? Vi tror alle tre snakker litt forbi hverandre fordi de diskuterer skam som et spørsmål om hvor mye eller lite vi skal kjenne på den. Og, i tillegg diskuterer de tiltak som fragmenterte biter av en helhet. Mens det egentlige spørsmålet er hva som kan forebygge sykefravær, og hva som eventuelt hjelper folk tilbake i jobb når en først har måttet bli sykemeldt. Herunder, hva kan vi faktisk påvirke?

Mykletun har et poeng når han viser til forskning på at skam er en universell mekanisme, kalibrert mot hvordan omgivelsene vurderer oss. Nettopp derfor blir det avgjørende hva skammen handler om. Dette til forskjell fra andre følelser som for eksempel skyldfølelse som retter seg til handling og motiverer til mestringsatferd. Det forholder seg i mindre grad til identitet, og selvfølelse. 

Skam fungerer annerledes. Skam er å tenke at det er noe galt med meg. Det er en vesensforskjell. En sykmeldt som kjenner skam, tenker: «jeg er en belastning, jeg er ikke god nok, jeg hører ikke til lenger.», og er gjerne engstelig for hva leder og kollegaer tenker om en. Den første er knyttet til handling, den siste til lammelse. 

Fredrik Fornes’ advarsel mot «fraværsskam» handler i bunn og grunn om denne andre typen skam, den som sier noe om hvem du er, ikke hva du har gjort. Han........

© Aftenbladet