KRONIKK: Noen barn fødes med tankerekker som slynger seg som fjellstier over landskap de fleste aldri får øye på – og likevel ber vi dem følge skoleveien som om den var én rett, flat linje.

Når kognitive forutsetninger overgår normen, møter barnet ikke mestring, men motstand. Styrken deres blir i stedet en kilde til misforståelser, feilplassering og pedagogisk ubehag. Evnerikdom nevnes sjelden i norsk skole – ikke fordi vi mangler eksempler, men fordi vi mangler språk, struktur og vilje til å ta kompleksiteten på alvor. Kartlegginger viser at evnerike barn ofte blir oversett eller feiltolket, og at deres skolelivskvalitet kan være urovekkende lav​.

Mange barn med høy kognitiv kapasitet havner i en pedagogisk blindsone: for «flinke» til å vekke bekymring, men med behov som krever støtte for å fungere optimalt. Fordi de ofte er pliktoppfyllende og sosialt kompetente, blir utfordringene desto vanskeligere å få øye på. De kompenserer. De tilpasser seg. De lærer seg å levere akkurat nok til å forbli usynlige. Mange «lurer» skolesystemet i årevis – ikke ved å late som de kan mer, men ved å skjule at de får mindre ut av evnene sine........

© Aftenbladet