Det går an å skamme seg

KRONIKK: Hva skjedde da jeg begynte å snakke høyt om min egen skam?

Anne Margrethe Ree SundeSokneprest i Hinna menighet

Etter å ha ignorert skammen i årevis bestemte jeg meg for å starte en fordomsfri og vennligsinnet intern kampanje. Jeg trengte ikke banke på hos naboen da det holdt å feie hos meg selv. Kampanjen innebar å sitte i sirkel med andre voksne for å undersøke egne reaksjoner på skam. Jeg begynte å snakke høyt om skamerfaringer og forsøkte å bli venn med skammen. Det ble studiepoeng av å fordype meg i skam og sjelesorg.

Ønsker vi å skamme oss?

Jeg har sett bakover i tid og utforsket hva det vil si å arve en kristen pietistisk tradisjon. Flere generasjoner før meg var svært nøye med å følge regler for rett livsførsel. Det lyktes å samle tusenvis av mennesker i lokale forsamlingshus for å høre på beryktede tordentaler. Markedsføringen av synd, skyld og skam gikk så godt for seg i bygder og grender at vi fremdeles lever med ekko av det i sekulariserte strøk. Istedenfor å se på skammen som en venn ble skammen sendt rundt fra den ene til den andre. Hadde du gjort noe galt? Fy skam deg.

Men ønsker noen å skamme seg? Nei. Skammens vesen er dynamisk, og vi sender ubevisst skammen fram og tilbake. Ta min skam og la den vandre; fra den ene........

© Aftenbladet