Nasjonalsanger i peptalkens tjeneste

KRONIKK: 2026 står i Olympiadens og fotball-VMs tegn, og daglig er vi vitne til at nasjonalsanger blir avspilt og sunget. Dette er et interessant fenomen, for følelsene ligger tykt utpå idrettsutøverne som har nådd så langt at sangene spilles nettopp for dem.

Øyvind SirevaagStavanger

Interessant er det også at dette er «gamle» sanger; den norske er for eksempel 167 år – fra 1859. Og de fleste er fra 1800-tallet.

Der er to nivåer og bruksområder.

Mest følelsesladet er det nok når nasjonalsangen blir brukt i forbindelse med premieutdelingen. Når bestemann eller beste lag skal feires. Da spilles bare den ene sangen: vinnerens.

Men nasjonalsanger blir også – særlig i lagspill – brukt før selve den internasjonale konkurransen. For å presentere utøverne for publikum.

Med atletene oppstilt på linje lyder tonene ut over stadion, og tilskuerne synger med – eller buer. Alt ettersom. Spillerne bruker den røst de har, og alle er inspirerte.

Har disse sangene noen betydning for tenningsnivået blant spillerne? Blir de inspirert til å «gi alt for fedrelandet»? Blir «the national anthem» en del av peptalken?

Hvis vi ser nærmere på innholdet i sangene, synes det å være en viss forskjell på Nord-Europa, Sentral-Europa, Sør-Europa. De nordiske er for så vidt ganske like ved at de hyller fedrelandet, landskap og natur og folk som har slitt opp gjennom tidene.

Musikken styrken for Sverige

Bjørnstjerne Bjørnsons «Ja, vi elsker», skrevet på Hop ved Bergen i 1859,........

© Aftenbladet