Journalist og forfatter

Tidlig på 1980-tallet skjedde en rad justismord i Frostating lagmannsrett. Noe var galt, og det er på tide å finne ut hva.

17. desember 1981 fant det sted et opptrinn i Trondheim tinghus. «Det er skjedd et justismord», sa forsvarer Olav Hestenes. Fritz Moen, en døv, funksjonshemmet mann, var nettopp kjent skyldig i drap.

Lagmann Karl Solberg reagerte sterkt på forsvarerens påstand. «Den slags uttrykk vil vi ha oss frabedt», utbrøt han, det var «uverdig» å bruke slike ord i en norsk rettssal. Lite ante han at Frostating lagmannsrett hadde dømt en uskyldig mann, og at det skulle skje gjentatte ganger de kommende årene.

I 1982 dømte Frostating, med Solberg som lagmann, en ung fisker, Sveinung Rødseth, for å ha drept sitt eget barn. Senere ble det kjent at han hadde gitt en falsk tilståelse og var uskyldig.

I 1984 skjedde det igjen. Frostating, med lagmann Solberg, dømte en dataingeniør, Atle Joar Hage, for å ha forgrepet seg på egne barn. Hage tok livet sitt. Da barna vokste opp, kunne de fortelle at faren var uskyldig, og han ble frikjent etter sin død.

Mellom disse sakene gikk 1980-tallets store drapssak. I 1983 dømte Frostating, fortsatt med lagmann Solberg, Arnfinn Nesset skyldig i 22 drap. I boka Den usannsynlige seriemorderen, som kom ut nylig, viser jeg at Nesset skulle vært frikjent i flere tilfeller, muligens alle. Tvilen skulle kommet ham til gode. Nesset, som døde nylig, kan ha blitt utsatt for norgeshistoriens største justismord, målt i antall drap.

Var denne rekken av justismord tilfeldig? Må man i strømmen av rettssaker godta noen menneskelige feil? Nei, rettsvesenet har bolverk mot dette. Tvil skal komme tiltalte til gode. Dette visste man den gang også. «All tvil om et rent faktisk forhold skal løses i favør av tiltalte», skrev Anders Bratholm, professor i rettsvitenskap, i 1980. Eksperter som har forsøkt å tallfeste tvilen, mener man må være minst 95 prosent sikker på skyld for å dømme noen.

Når justismordene likevel skjedde, kan man lete etter forklaringer i kulturen. De samme aktørene går igjen i disse rettssakene. Statsadvokat Olaf Jakhelln var aktor i tre av de fire saker, og i like mange saker var Karl-Ewerth Horneman og Børre Husebø rettspsykiatere.

Rettspsykiaterne skulle gi objektive vurderinger av om tiltalte var........

© Adresseavisen