Et møte fra fortiden endret fremtiden min. Det var ikke en person jeg møtte, men et sted som formet både meg og oldemoren min. Øyeblikket da jeg møtte oldemors fortid med åpne armer, pustet inn luften fra barndommen hennes og kjente på de vakre, men brutale omgivelsene hun vokste opp i. Frem til hun møtte ham. Den tyske soldaten. Den bannlyste. Bannlyst eller ei, på grunn av ham er jeg til.

Oldemor vokste opp på en liten øy et par timer fra Trondheim. En øy med ville bølger mot land og insisterende måkeskrik. Faren var fyrvokter, og fyrtårnet står der den dag i dag. Det var en manns yrke på den tiden. Men tok han henne opp dit, mon tro? Alle måtte være beredt for å hjelpe til på et så avsidesliggende sted. Jeg er sikker på at hun tok i et tak, kanskje pekte hun ut små båter i horisonten?

To av brødrene var med i motstandsbevegelsen under andre verdenskrig. Én kom aldri hjem igjen. Det var samtidig som oldemor møtte den tyske mannen.

To av brødrene var med i motstandsbevegelsen under andre verdenskrig. Én kom aldri hjem igjen. Det var samtidig som oldemor møtte den tyske mannen.

Jeg så dem for meg da jeg satte min fot i land, pustet inn den salte sjøluften. Øyens vesen fylte lungene mine. Gresset knaste under skoene. Ånden hennes gikk langs den samme stien med varsomme, men bestemte bevegelser. Husdyr skulle samles inn, kyrne melkes. Moren hadde en liten kjøkkenhage hun hjalp til med å stelle med. I tillegg hadde hun flere barn å ta seg av. Oldemor hadde fire søsken.

To av brødrene var med i motstandsbevegelsen under andre verdenskrig. Én kom aldri hjem igjen. Det var samtidig som oldemor møtte den tyske mannen. Og jeg er hans etterkommer. Hva følte hun da hun møtte fienden? En fiende som tok livet av hennes egen bror? En fiende som også var noe annet … en elskede.

Mye skjer i krig og kjærlighet. Kanskje var han uenig i hjemlandets krigføring, kanskje ble han tvunget til å bli soldat i Norge. Uansett tror jeg ikke oldemor ville noe vondt med det. Men det stigmaet som forfulgte henne, og som fortsatt følger meg i dag, er enormt. Vi tror vi har gått videre. Men har vi egentlig det?

Å savne noe som ikke er trygt

Jeg svelget. Rørt over å se lyset i mammas øyne

Fyrtårnet var massivt foran meg. Lykten var ikke tent, men jeg kunne se for meg den stryke over bølgene. En redning for fortapte sjøfolk i stormfulle bølger. Akkurat som oldemor. Hun levde i en mørk del av historien. Så viste hun meg en lys vei ut av denne tiden.

Jeg forsto henne etter å ha besøkt den lille øyen. Barndomshjemmet hennes. Isolasjonen, avstanden fra fastlandet, den nådeløse tilværelsen. Da jeg sist møtte henne, var hun allerede lenket fast i demensens sykdom. På det tidspunktet visste jeg heller ikke om min opprinnelse. Nå har hun sovnet inn, og fortiden falmer. Men jeg husker. Husker på det viktigste av alt, at det var en del av min arv. Ikke noe å skamme seg over. Jeg følte bare varme og omtanke for henne hver gang jeg så henne. Selv da jeg ikke visste. Og det hadde hun trengt å få.

Det hadde ikke vært lett for henne, men fortsatt var det hennes historie. Historien som formet både henne og meg. Møtet med hennes historie og den lille øyen med fyrtårnet, det endret meg. Etter andre verdenskrig var det 10 000–12 000 krigsbarn. Det er så lenge siden nå at flere av disse barna ikke er blant oss lenger. Skal vi fortsatt sitte der med skam og smerte? Jeg tenker det er på tide at vi møter oss selv i døren.

Les flere innlegg fra vår skrivekonkurranse her!

© Adresseavisen