Sa dama i butikken. Men da jeg fikk et tikkende brev i posten noen uker senere, ble jeg rørt.

For ei stund siden mista jeg klokka mi i bakken, og minuttviseren falt av. Og nei, klokka fortsatte ikke å vise sekunder og timer, den stoppa. Aiaiai.

Det var midt i sommerferien, og jeg var bortreist, men jeg må jo vite hva klokka er, helst uten å sjekke mobilen og svare på tre meldinger, se to reels og spille en runde kabal. Så jeg troppa opp på nærmeste smykke- og klokkebutikk, stolt over å gjøre en god samfunnsoppgave: reparere noe som har gått i stykker.

Til slutt fikk jeg kontakt med hun som jobba der.

«Den ene viseren på klokka mi har falt av, er det noe dere kan reparere?»

Hun tar et halvt blikk på klokka, før hun sier:

«Ja, det bli jo litt utgifta, da. Kan vær det e billiger å kjøp ei ny klokke»

Oi, er det en så komplisert og kostbar reparasjon, tenker jeg, og ser for meg firesifrede summer.

«Hvor mye koster det, da?»

Musiker og skuespiller fra Trondheim.

350 kroner. Jeg smaker på summen, og må medgi at jeg ikke lenger synes at 350 kroner var så mye. Alt er jo dyrt. En vanlig tur på matbutikken kan fort koste det dobbelte.

Reparasjonen er innen rekkevidde. Men vent nå litt!

Med dette insinuerer butikkarbeideren altså at klokka mi er verdt mindre enn 350 kroner.

Denne regnbueklokka, som sikkert er Swatch, kjøpte jeg i Reykjavik i 2010. Den kom med ei plastikkreim som ble klam og svett........

© Adresseavisen