Det finnes en velkjent måte å ødelegge et levende kulturmiljø på.

Først kaller man det «utvikling». Deretter holder man høringer til alle berørte er utslitte. Så skriver man at det har vært «god dialog». Til slutt kommer gravemaskinene.

Og dersom menneskene som bor der protesterer, framstilles plutselig maskinene, entreprenørene og den statlige utbyggeren som sakens egentlige ofre.

Velkommen til behandlingen av Svartlamoen.

Strandveien 23 er ikke bare noen gamle planker som tilfeldigvis står i veien for framtiden. Huset ble oppført i 1902 og hadde rommet boliger, Galleri Blunk, Infokaféen og Ivar Matlaus Bokkafé. Kommunens egen planbeskrivelse slår fast at bygningen har «uerstattelig symbolverdi», og at både det fysiske og sosiale miljøet er en del av det verneverdige kulturmiljøet på Svartlamoen.

Les det én gang til: uerstattelig.

Likevel skal huset rives.

Dette er forvaltningsmagi på sitt mest effektive. Systemet har klart å gjøre noe både verneverdig, historisk betydningsfullt og sosialt uerstattelig – og samtidig tilgjengelig for gravemaskinene. Vern betyr tydeligvis ikke nødvendigvis at noe skal bevares. Det betyr kanskje bare at noen skriver et pent avsnitt om verdien før alt jevnes med jorden.

Bane Nor sier at Strandveien 23 må bort for å gjennomføre kapasitetsøkende tiltak på Trønderbanen. Spor, sikkerhetsavstander, fundamenter, trykk og rystelser gjør ifølge foretaket full bevaring vanskelig. Dette er reelle........

© Adresseavisen