Min niese på 24 år gikk ut for å demonstrere.

Hun gikk sammen med venner i hjembyen vår, en liten by med rundt 40 000 innbyggere. Omtrent fem hundre mennesker hadde samlet seg den kvelden. De demonstrerte mot arbeidsledighet og for mer frihet.

Det begynte fredelig.

Gatelyktene lyste, folk ropte slagord og snakket sammen. Mange kjente hverandre.

Så, etter omtrent en time, ble alle gatelysene slått av.

Mørket kom brått. Først ble det stille. Så begynte folk å bli redde. Noen løp. Andre ble stående.

Da kom opprørspolitiet.

Uten advarsel åpnet de ild.

De brukte ikke bare hagl, men også skarpe våpen. Skuddene kom plutselig og uten forvarsel. Folk løp i panikk. Mange ble truffet. Blant dem var min niese. Hun fikk flere hagl i kroppen. Tre traff ansiktet hennes – to i pannen og ett i kinnet.

To mennesker ble drept den kvelden. Flere andre ble alvorlig skadet.

Min niese og vennene hennes flyktet.

De turte ikke dra til sykehuset. I Iran vet mange hva som skjer etter demonstrasjoner: sikkerhetspolitiet oppsøker sykehusene for å finne skadde demonstranter og arrestere dem.

I stedet fikk hun behandling hjemme av en slektning som er lege.

Hun var heldig. Hun mistet ikke synet.

Mange andre har ikke vært like heldige. Under demonstrasjoner har sikkerhetsstyrker flere ganger skutt........

© Adresseavisen