Seniorrådgiver i Norsk Redaktørforening, Arne Jensen, forenkler debatten om ytringsfrihet når betalte annonser fremstilles som rene uttrykk for individuell eller kollektiv ytringsfrihet. Hva er medias ansvar som fjerde statsmakt? Er det problematisk at lobbyer kjøper spalteplass for krigspropaganda i en tid der våpenselskaper gjør rekordprofitt gjennom folkerettsstridige kriger?

Kjøp av helsides annonseplass for å «takke Israel» når landet blir anklaget i internasjonale domstoler for folkerettsbrudd i Gaza og samtidig som det pågår krig mot Iran og Libanon, reiser et mer grunnleggende spørsmål om forholdet mellom ytring og kapital. Når tilgang til ytringsrommet i praksis kan kjøpes, er det ikke lenger bare et spørsmål om hvem som har rett til å ytre seg, men om hvem som har økonomisk evne til å bli hørt. Dermed oppstår en maktubalanse som i liten grad problematiseres I ytringen til Arne Jensen.

Ytringsfrihet og annonser

Det er ikke slik at aviser selger annonseplasser for å ivareta meningsmangfoldet: de gjør det som en del av en kommersiell virksomhet. Nettopp derfor blir det avgjørende å diskutere redaksjonens rolle. Det er avisens ledelse som har mulighet til å vurdere både maktbalansen og de potensielle konsekvensene av å publisere bestemte budskap.

Jensen legger til grunn en formalistisk forståelse av ytringsfrihet, der alle i prinsippet står fritt til å ytre seg – også gjennom annonser. Problemet er at denne forståelsen overser at ytringsrommet er skjevt fordelt. Helsides annonser er kostbare og forbeholdt aktører med betydelige ressurser. Resultatet er at kapitalsterke narrativer får langt større synlighet og tyngde enn andre stemmer. Hva er medias rolle som fjerde statsmakt? I en verden der våpenselskaper har rekordhøy profitt, og USA står for halvparten av denne virksomheten, må vi spørre oss hvor uavhengig norsk presse er når de tar i mot store pengesummer fra en lobby som støtter en folkerettstridig krig i Palestina, Libanon og Iran.

Samtidig vet vi at ytringsfrihet ikke innebærer noen publiseringsplikt. Det avgjørende er derfor ikke bare at noen ønsker å ytre seg, men at en redaktør faktisk velger å gi denne betalte ytringen en plattform. Når debatten ensidig dreies over på «ytringsfrihet», forsvinner dette redaktøransvaret for å ivareta ytringsbalansen i offentlig rom ut av bildet. Aviser har ikke bare rett til å publisere, men også et ansvar for hva de velger å løfte frem – særlig i saker som berører krig og menneskerettigheter.

Protesterer: - Nei til Adressa som krigsprofitør!

I en krigskontekst blir dette særlig problematisk. En betalt annonse som uttrykker støtte til én part er ikke bare en «ytring», men også politisk påvirkning med asymmetrisk rekkevidde. I stedet for å opplyse offentligheten, kan man risikere å forsterke ensidige narrativer og propaganda. Annonseformatet gjør dette særlig potent, da språklig argumentasjon forsvinner totalt, og vi kun blir overbevist gjennom slagord og sterke bilder.

Det er også påfallende hvordan Jensen i stor grad forskyver oppmerksomheten bort fra annonsens innhold og kontekst, og over på en generell forsvarstale for ytringsfriheten. Dermed unngår man å ta stilling til hva som faktisk formidles: hvilke handlinger som støttes, hvilke realiteter som utelates, og hvordan dette oppleves for dem som rammes direkte av krigen. Å forstå slike annonser som nøytrale uttrykk for ytringsfrihet risikerer derfor å skjule maktforholdene som ligger bak.

I praksis fungerer kapital som en forsterker av enkelte stemmer og en demper av andre. Slik kan markedet for ytringer bidra til en skjev offentlighet, der ikke alle perspektiver konkurrerer på like vilkår. En mer kritisk tilnærming til ytringsfrihet må derfor ta høyde for både maktstrukturer og redaksjonelt ansvar. I en tid der krig er big-business og kapitalistiske krefter stadig spiser av ytringsrommet, er det svakt av seniorrådgiver i Redaktørforeningen å sette til side redaktørens ansvar for å motstå disse kreftene og ivareta presseetikk for et sunt og godt begrunnet meningsmangfold.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!

© Adresseavisen