Jeg er lei av at BPA stadig blir omtalt som en for dyr ordning. For meg handler BPA ikke om luksus, men om å kunne leve et liv der jeg både overlever og bidrar. Jeg har en sterk grad av CP, og uten BPA ville jeg verken hatt mulighet til å jobbe, delta i samfunnet eller være den ressurspersonen jeg vet at jeg faktisk er.

Jeg har alltid vært engasjert. Som barn ville jeg heller se nyheter enn tegnefilm. I dag er jeg like opptatt av musikk, politikk, samfunnet rundt meg og menneskene i det. Jeg spiller i bandet «Vi Invalide», jeg er glad i naturen og er sterkt knyttet til familien min. De siste to årene har jeg jobbet i Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU), der jeg bruker mine egne erfaringer til å løfte frem hvordan hverdagen faktisk ser ut for oss som mottar tjenester i Trondheim kommune. Det er meningsfullt arbeid, og jeg er stolt av å bidra.

Da jeg begynte å jobbe med denne kronikken, fikk jeg hjelp av en kollega i NAKU til å finne fram de samfunnsøkonomiske analysene av BPA – ordningen. Jeg ønsket å forstå tallene bak argumentene jeg allerede kjente så godt i praksis. Det har gjort meg enda tryggere på at BPA ikke bare gir meg et bedre liv – det gir også verdi for samfunnet.

Jeg har selv opplevd at kommunen hevder BPA er for dyrt. Men tallene viser det motsatte.

Vista Analyse viser at kommunene faktisk sparer rundt 2,1 milliarder kroner i året ved å bruke BPA fremfor andre tjenester vi har rett på.

Vista Analyse viser at kommunene faktisk sparer rundt 2,1 milliarder kroner i året ved å bruke BPA fremfor andre tjenester vi har rett på.

Kostnaden per time med BPA er kun 60–80 prosent av kostnaden for andre kommunale tjenester.

Kostnaden per time med BPA er kun 60–80 prosent av kostnaden for andre kommunale tjenester.

Samfunnsgevinsten ved at flere kan jobbe, både BPA‑brukere og pårørende, er anslått til 6,65 milliarder kroner over ti år.

Samfunnsgevinsten ved at flere kan jobbe, både BPA‑brukere og pårørende, er anslått til 6,65 milliarder kroner over ti år.

Tallene bekrefter det jeg kjenner på kroppen. BPA er ikke et kostnadssluk. BPA er et verktøy som gjør at mennesker som meg kan bidra, jobbe, leve og være en del av fellesskapet.

Jeg har fire faste BPA‑assistenter pluss tilkalling. De får cirka 225 kroner timen, og jeg har 36 timer BPA i uka. På formiddagen får jeg hjelp av ansatte i Trondheim kommune. De er flotte folk, men det er over 20 ulike personer i løpet av en uke. Kontrasten mellom bolig og BPA er enorm.

Med BPA har jeg fire faste mennesker som kjenner meg. Det gjør hverdagen tryggere. Jeg kan være spontan. Jeg kan gå på do når jeg må, uten uhell. Jeg kan planlegge livet mitt. Jeg kan jobbe. Jeg kan dra ut av leiligheten. Jeg kan besøke venner. Jeg kan være den jeg ønsker å være.

BPA gjør det også mulig for meg å bidra til andre. Neste søndag drar jeg med en nabo, som sjelden kommer seg ut, på fotballkamp. Det er min måte å gi tilbake. BPA gjør det mulig.

Leverpostei, sjokolade og spørsmålet om hvem som får tilhøre

Et norsk pass. Et annet regelverk

For min egen del har det å bo i kommunalt bofellesskap vært en berikelse. Jeg har fått nære vennskap med personer med utviklingshemming, og det har lært meg hvor mye mennesker kan bety for hverandre på tvers av diagnoser, funksjonsnivå og bakgrunner. Disse erfaringene har formet meg, både personlig og faglig. Det er ganske sikkert at jeg ikke hadde fått jobben i NAKU hvis jeg ikke hadde bodd i bofellesskap. Det jeg har lært der, er en del av kompetansen jeg bruker i jobben.

Bofellesskapet gir også trygghet gjennom at det er flere ansatte å spille på. Det gjør at hjelpen er tilgjengelig når den trengs. Og selv om BPA gir stor frihet, er det ikke alle som bor i Boa som kommer til å søke BPA. Derfor trenger vi både Boa-tjenester og BPA tjenester. Ikke enten eller, men begge deler.

Som arbeidsleder administrerer jeg vaktplaner og arbeidsoppgaver. Jeg er den som sørger for at ansatte får lønn. Det gjelder også for de ansatte i Trondheim kommune, i alle får når det gjelder å få lønn. Assistentene mine og de ansatte i kommunen betaler skatt, som går tilbake til fellesskapet, til Trondheim kommune. Jeg bidrar altså til skatteinntekter og sysselsetting. Men når kommunen kun teller utgiftene, ser de ikke verdien av alt dette.

Jeg måtte kjempe i fem år for å få BPA. Først i 2024 fikk jeg innvilget ordningen. Nå har jeg vedtak til 2028, og jeg er takknemlig for det. BPA gir meg ikke bare mer frihet enn de jeg bor sammen med, det gjør at jeg har muligheten til å hjelpe andre med å få litt frihet også. Likevel stikker det når jeg hører politikere si at BPA er «for dyrt». Er det virkelig billigere å gjøre oss passive? Å gjøre oss mer avhengige av institusjonslignende løsninger? Å la oss oppleve at vi er en byrde? Når man prater så mye om å spare i helsevesenet, begynner man etter hvert å tro at man koster mer enn man er verdt.

Jeg ønsker at Trondheim kommune og andre kommuner skal forstå hva BPA egentlig handler om. Det handler ikke bare om timer, kroner og budsjettlinjer. Det handler om at jeg og mange andre får muligheten til å leve et liv som ligner på alle andres. Et liv med jobb. Med frihet. Med verdighet. Med muligheten til å bidra. BPA er ikke en kostnad. Det er en investering. I livet mitt og i fellesskapet.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!

© Adresseavisen