Rosenborg tapte cupkampen mot Bryne 4–2 etter ekstraomganger og røk ut før cupen egentlig kom i gang. Det gjør vondt. Det skal gjøre vondt. Cupen er følelser, tradisjon og et sted der «RBK skal vinne».

Men det som skjer etter slike tap, betyr ofte mer enn tapet i seg selv. For allerede nå ropes det «spark treneren». Som om løsningen på et lag i bygging er å rive reisverket fordi første vindkast ble ubehagelig.

Realitet først: RBK er i byggemodus. Klubben har valgt en tydelig retning med mange unge, nye spillere. Det er spennende, riktig og framtidsrettet, men et ungt lag blir ikke et tungt lag over natta. Tyngde skapes gjennom kamper, relasjoner, erfaring og tid. Og vi må våge å si det rett ut: RBK ble nummer sju i fjor. Det er ikke et lag som står én justering unna toppen, men et lag som fortsatt har en vei å gå. Da kan vi ikke samtidig kreve at det skal framstå som et ferdig topplag fra første stund.

Det samme gjelder på sidelinja. RBK ledes av en ung hovedtrener født i 1990. Et ungt og åpenbart dyktig trenertalent, og kanskje også et bilde på at klubben bygger for fremtiden der. Nettopp derfor blir arbeidsro ekstra viktig. Også trenerutvikling trenger erfaring, tid og tillit for å blomstre.

Utfordrere slår ofte gjennom fordi de får vokse i fred. Med lavere forventningspress kan de bygge spillmodell, relasjoner og rekruttering uten at alt må restartes etter et tilbakeslag. Storklubber har ikke den luksusen, med mindre de gir seg selv den.

Sykkel til jobb, «my ass» …

Arbeidsro alene er likevel ikke nok. Arbeidsro uten kvalitet blir bare stabil middelmådighet. Poenget er ikke å senke kravene, men å gi et kvalitetsprosjekt ro nok til å lykkes.

Det er her trenerpresset blir farlig. Når presset blir massivt tidlig, tar ofte overlevelsesinstinktet over: System og laguttak endres fra kamp til kamp, unge spillere mister kontinuitet, og utvikling byttes mot brannslukking. Da starter spiralen med trenerbytte, ny retning og enda en restart. Det føles handlekraftig, men er ofte bare en måte å kjøpe seg noen ukers ro på.

Vi glemmer også hvor viktig styringen var i RBKs storhetstid. Det handlet ikke bare om spillere og store europakvelder, men om struktur, retning og ledelse som sto i det over tid.

Vi som elsker RBK, må bidra til klimaet rundt laget. Ikke med blind lojalitet, men med voksen støtte. Vi skal være kritiske, forvente progresjon og kreve kvalitet. Men vi må tåle at et ungt lag tar skritt fram og tilbake uten at hver kamp blir en folkeavstemning om trenerens framtid.

Bryne-kampen var et tilbakeslag, men også et ærlig bilde: RBK var nær ved å gå videre, men ikke stabile nok til å avgjøre. Nettopp derfor er panikkreaksjoner farlige. I slike øyeblikk bygger vi enten robusthet eller river ned det vi prøver å bygge.

RBK er Trøndelag. Da må Trøndelag tåle motvind. Vi må være utålmodige på ambisjon, men tålmodige i metoden. For skal RBK tilbake til toppen, kan vi ikke rive i rattet hver gang veien svinger. Vi må stå i det. Sammen.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!

© Adresseavisen