I disse dager markerer mange av våre medborgere slutten på fasten. Men vi kan ikke lukke øynene for at denne feiringen er preget av dyp sorg. Bak lukkede dører blør hjertene for det som skjer i Midtøsten.

Eid al-fitr skal være en tid for fellesskap, glede og takknemlighet. Men i år er høytiden annerledes. For mange i det norske samfunnet med røtter i Iran, Palestina, Libanon, Sudan, Afghanistan og andre konfliktområder, er denne dagen preget av en uutholdelig kontrast. Mens det er trygghet og fred her i landet, raser krigen «der hjemme».

Mange føler på et «eksistensielt delt nærvær». De forsøker å skape gode minner for barna sine her i Norge, samtidig som de ser sine barndomshjem bli lagt i ruiner på nyhetene. Dette er ikke bare en fjern konflikt; det er en smerte som bæres i norske stuer, av våre egne naboer, venner og kolleger.

Når telefonene vibrerer med meldinger fra Telegram og Whatsapp, er det ikke bare festbilder som deles, men meldinger om flukt, tap og ødeleggelse. Denne konstante strømmen av lidelser gjør at selv den søteste eid-kaken smaker av aske.

Et norsk pass. Et annet regelverk

Ikke helt hjemme her, ikke helt hjemme der

Norge har stolte tradisjoner for å fremme fred og menneskerettigheter. I år ser vi at eid-markeringen for mange har blitt en form for stille protest – en måte å holde fast ved menneskeverdet når alt annet rakner.

Som samfunn må vi anerkjenne denne sorgen. Solidaritet handler ikke bare om politikk, men om å se hverandre som mennesker. Når mange velger bort store selskaper i år i respekt for ofrene, er det en kraftfull påminnelse om vår felles menneskelighet.

Vi må fortsette å være en tydelig stemme for fred og respekt for menneskeliv. Min oppfordring til oss alle i dag er enkel: Vis ekstra omtanke for hverandre.

Vi markerer dagen ikke fordi alt er bra, men fordi vi nekter å gi opp håpet. Vi må tro på at dialog, rettferdighet og samhold vil vinne over krigens logikk. La denne eid-feiringen bli en påminnelse om at fred ikke er noe vi kan ta for gitt, men noe vi må stå sammen om – hver eneste dag.

Hva mener du? Send inn din tekst til debatt@adresseavisen.no eller delta i debatten i kommentarfeltet nederst – og husk fullt navn!

© Adresseavisen