Selv om jeg egentlig er stolt, har jeg alltid bedt om unnskyldning når jeg sier at jeg kommer fra Texas.

Jeg er texaner som lærte norsk på en sommerskole med internat fra jeg var 13 og innvandret til Norge for fire år siden. Vanligvis kjenner jeg på et behov for å be om unnskyldning når jeg forteller hvor jeg kommer fra.

Venner og familie gjør det samme: «Jeg er fra Texas, men …». Men hva? «Men vi er ikke alle sånn», «men jeg er tolerant», «men jeg er ikke som de sprø kristne dere hører om».

Unnskyldningene er like mange som grunnene til dem. Det svir litt, for texanere på tvers av det politiske spekteret er stolte. Veldig, veldig stolte. Jeg husker tydelig at jeg allerede som barn syntes texanere var temmelig besatt av seg selv. I dag forstår jeg stoltheten.

Har doktorgrad i kommunikasjon. Kjent fra sosiale medier hvor hun i flere år har delt sine perspektiver på norsk kultur sett med amerikanske øyne. Nixon er fra Texas og bor i Trondheim.

Texas er enormt. Vi var en egen nasjon før vi ble en delstat. Vi har Alamo, cowboystøvler, linedance og Davy Crocketts «You can all go to hell, I will go to Texas». På reise sier jeg aldri at jeg er fra USA, men fra Texas, og alle vet nøyaktig hvor det er. Prøv det med Indiana eller Nebraska.

Men i det amerikanske mellomvalget klarte Texas å velge både en demokratisk senator og en demokratisk guvernør. For første gang på over 30 år vant........

© Adresseavisen