Ytringsfriheten er til for de kontroversielle meninger, også på annonseplass. Noen publiseringsplikt har redaktørene likevel ikke.

En rekke norske aviser, deriblant Adresseavisen, har de siste dagene publisert en omstridt annonse fra organisasjonen Med Israel for fred (MIFF). Andre aviser har nektet å trykke den. Enkelte har trykket den i en lett modifisert versjon. Budskapet i annonsen er «Takk Israel!», med henvisning til at ingen av de tre diktatorene Saddam Hussein (Irak), Bashar al-Assad (Syria) eller Ali Kahmeinei (Iran) fikk hånd om atomvåpen.

Både de som har publisert annonsen, og de som har latt være har fått sterk kritikk. De som har nektet har blitt beskyldt for å være «ytringsfriheten fiender», mens de som har publisert den blant annet har blitt beskyldt for å ha «solgt sjela si til fandens oldemor» – hva nå det måtte betyr. Ros er det i hvert fall ikke ment som.

Protesterer: – Nei til Adressa som krigsprofitør!

Det er spennende og sunt med debatt om redaktørers publisistiske valg. Samtidig er det greit å rydde litt i premissene for debatten.

For å begynne med det enkle: Den grunnlovfestede ytringsfriheten har vide rammer i Norge.

To ytringsfrihetskommisjoner har de siste 25 årene avgitt innstillinger preget av tanken om at det er gjennom meningsbrytning og meningsutveksling i det offentlige rom at vi sørger for å finne frem til de beste svarene. I det ligger det også at vi må slippe til de stemmene og meningene som de fleste av oss er dypt uenige med.

Det er ikke de politiske korrekte meningene som trenger et sterkt ytringsvern. Det er i ytterkantene av meningslandskapet vi får testet hvordan det står til med ytringsfriheten vår. Fem akademikere ved NTNU er opprørt over at Adresseavisen publiserte MIFF-annonsen. Det er selvsagt helt legitimt. Argumentasjonen er imidlertid underlig. Når det gjelder for eksempel Gaza mener de det bare er to posisjoner som er mulige. «Enten protesterer man, eller så bidrar man til å dekke over overgrepene». Det indikerer en overraskende mangel på forståelse for verdien av meningsmangfold, særlig når det kommer fra akademisk hold. Innlegget i Adresseavisen bærer preg av en idé om at det kun er én mening som kan forsvares, og det er deres egen. Det er synd, ikke for Adresseavisen, men for akademia og NTNU.

Å være tonedøv i Trondheim kan koste medmennesker i Midtøsten livet

Det må være rom også for de meningene og standpunktene svært mange av oss tar avstand fra. Det betyr ikke at enhver redaktør er forpliktet til å formidle dem. Men det kan heller ikke bety at det er galt å formidle det de færreste av oss vil si oss enige i.

Å la ulike syn komme til uttrykk er overordnet en presseetisk dyd, slik det fremgår av Vær Varsom-plakatens punkt 1.2: «Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.»

Innebærer det publiseringsplikt? Selvsagt ikke.

Den ansvarlige redaktør avgjør suverent hvorvidt noe skal publiseres i det mediet han eller hun er ansvarlig for. Dette er slått fast i så vel medieansvarsloven som Redaktørplakaten. Denne suverene friheten er en konsekvens av det personlige, objektive juridiske ansvaret den samme redaktøren har for alt innhold. En publiseringsplikt ville umuliggjort et slikt ansvar.

Ansvarlig redaktør må blant annet vurdere både redaksjonelt innhold og annonser opp mot de avgrensningene ytringsfriheten har i det norske lovverket, for eksempel forbudene mot trusler, oppfordring til ulovlige handlinger, hatefulle ytringer og hensynet til privatlivets fred, for å ta noen av de viktigste.

Ærekrenker du noen på en rettsstridig måte, kan du bli dømt, ikke til straff, men til å betale erstatning.

Takk til Adresseavisen

Redaktøren må så i neste omgang vurdere om annonsene bryter med presseetikken, slik den er formulert i Vær varsom-plakaten. Her kan flere punkter være aktuelle, også overfor annonser.

At det er juridisk og etisk legitimt å publisere en annonse betyr selvsagt ikke at det er en plikt til å gjøre det. Noen redaktører vil mene at budskapet i en annonse bryter så fundamentalt med mediets grunnsyn at man ikke vil bidra til å markedsføre det. I andre tilfeller er det ikke kjernen i budskapet redaktøren vil oppleve som det største problemet, men derimot formen på det. Det har for noen medier vært tilfelle i denne saken.

Den redaksjonelle friheten redaktørene har kan slå ut i ulike valg i ulike medier. Det er ikke et problem for ytringsfriheten, men et uttrykk for det norske medie- og meningsmangfoldet. Det skal vi være glade for.

Er du NTNU-student? Da får du gratis abonnement på Adresseavisen. Les mer her.

© Adresseavisen