Lytt til saken

Da jeg var liten kjente jeg ingen jøder. De levde i skolebøkene, på VHS-kassetter, på kino, i TV-serier på NRK, og i nyhetene.

Som alle andre barn i Norge lærte jeg om andre verdenskrig på skolen.

At norske jøder ble arrestert, deportert og gasset i hjel i tyske konsentrasjonsleirer, gjorde sterkt inntrykk på meg som tiåring.

De var nordmenn, men med røtter i andre land. Akkurat som meg.

Forskjellen var at de ble oppdratt i jødiske hjem og jeg i et muslimsk hjem.

Historiebøkene og nyhetene om de stadige krigene mellom Israel og nabolandene skapte en nysgjerrighet i meg.

Hvem er jødene? Hvordan ser de ut? Hvor bor de?

Jeg husker at jøde kunne være et nedlatende ord da jeg vokste opp.

Akkurat som pakkis og homse. Vi var litt i samme bås.

Da jeg var tenåring og innimellom så fotballkamper på Strømmen stadion, slang noen av guttene med leppa fra tribunen:

Jævla jøde, jævla pakkis, jævla neger, jævla same og jævla homse, ropte en.

Jeg satt rett bak mannen som skrek ut skjellsordene med full styrke. Ingen sa noe. Ingen stoppet ham. Ingen kjeftet. Jeg krympet meg. Jeg ble redd.

I 1985 smalt en bombe i Nor moské på Frogner i Oslo. Moskeen jeg og min familie besøkte hver eneste helg. En ung nynazist sto bak bomben.

Angrepet var både traumatisk og skremmende for en tiåring.

Den første menigheten som sendte kondolanse var Det Mosaiske Trossamfund, fortalte imamen i moskeen senere. Det gjorde inntrykk.

Samtidig var reaksjonen naturlig og ektefølt, siden norske jøder vet hvordan det er å være en sårbar liten minoritet.

Jeg lærte senere at flere norske jøder åpnet sine hjem eller hjalp gjestearbeiderne fra........

© VG