Lytt til saken

Kritikken av de såkalte hovedstrømsmediene har fått en ny omdreining etter at journalisten Michael Prescott, tidligere ekstern rådgiver for BBCs komité for redaksjonelle standarder, hevdet at BBC har vist alvorlige og systemiske skjevheter i dekningen av en rekke saksområder.

Som kjønnsidentitet, Gaza-krigen, rasisme og problematiske sider ved Storbritannias historie.

Men det er igjen Donald Trump som er episenteret for rabalderet. Prescott viste til hvordan Trump ble fremstilt i dokumentarprogrammet Panorama, et av BBCs flaggskip.

Her ble det vist en redigert versjon av Donald Trumps tale fra 6. januar 2021, hvor klipp ble slått sammen slik at det ga inntrykk av at Trump bokstavelig talt oppfordret til å angripe Kongressen.

Dette var åpenbart sterkt kritikkverdig av BBC.

Prescotts notat har ført til at BBC-sjefen selv, samt sjefen for BBCs nyhetsavdeling, har trukket seg. Donald Trump har nærmest oppskriftsmessig varslet om et massivt søksmål mot BBC, for å ha spredt løgner.

Ironisk nok.

Med de siste stormkastene mot BBC er det lett å få inntrykk av at BBC har lav tillit i befolkningen, men det er ikke tilfellet.

75 prosent av britene ser ukentlig på BBC og nyhetsavdelingen scorer høyere enn alle andre nyhetsredaksjoner.

Moderate The Economist skrev på lederplass at selv om det finnes «noe hold i kritikken om en kulturell skjevhet», er de på ingen måte «korrupte», slik andre erklærer. De er «ofte mer balanserte enn andre europeiske allmennkringkastere», skriver The Economist.

De avviser fullstendig det de mener er krav som i praksis betyr å nedlegge BBC, men peker samtidig på at «misnøyen er størst blant høyreorienterte, noe som er problematisk når alle må betale for BBC».

Tidsskriftet argumenterer for at BBC må reformeres og spisses, slik at organisasjonen blir mindre byråkratisk og bedre rustet til å levere uavhengig journalistikk i et raskt skiftende medielandskap.

Kulturminister Lisa Nandy fra Labour har også tatt noe av kritikken på alvor.

Hun understreker at BBCs høye standarder må ivaretas, men minner om at det er en grunnleggende forskjell mellom legitim bekymring og et vedvarende angrep på selve institusjonen.

Forskjellen mellom legitim mediekritikk og politisk demagogi er vesentlig, og det er nettopp dette som er temaet for denne artikkelen.

Etter mitt syn handler kritikk som kommer fra ytre høyre ofte ikke om et ønske om større balanse; målet er ikke å fjerne en påstått slagside, men å erstatte den med en annen.

Denne dynamikken kjenner vi igjen fra en rekke land.

Mye av misnøyen mot etablerte medier bunner i påstander om ulik behandling. Et godt eksempel kommer fra Prescott selv, som i sitt notat hevdet at en kritisk dokumentar om Trump burde ha vært balansert med en like kritisk dokumentar om Kamala Harris.

Det er et krav vi må håpe at BBC og andre seriøse redaksjoner ikke tar til følge.

Å etterkomme det ville være et alvorlig eksempel på falsk balanse og et brudd med grunnleggende profesjonelle prinsipper – en journalistikk der bothsideism blir normen, av frykt for kritikk eller politiske sanksjoner.

«Likebehandlerne» vil ha søkelys på ting Trump gjør som er bra, som om det er en slags normalitet og likevekt vi snakker om.

Men ethvert journalistisk nyhetsøye forstår, med mindre man er fullstendig ideologisk drevet, at det amerikanske og transatlantiske dramaet som utspiller seg i all hovedsak handler om konsekvensene av et Trump-regime som gjennom sine ekstreme handlinger og grunnleggende løgnaktighet setter verdenssamfunnet på tå hev hver eneste dag.

Medier i demokratiske land kan heller ikke stille seg helt nøytrale i spørsmål om demokratiets overlevelse.

Historikeren Timothy Snyder har beskrevet bothsidesism som selvmord for demokratiet.

Hvis journalister sier «det finnes to sider av alt, og jeg skal finne meg en plass midt imellom» vil du alltid gi et fortrinn til dem som ønsker å styrte systemet:

«I trykte medier vokste Trump gjennom doktrinen om bothsidesism: Uansett hvor ille handlingene hans var, måtte motstanderen fremstilles som omtrent like dårlig. Dette gjorde det mulig for ham å fremstå som grusom og normal på samme tid.»

Noen ser på angrepene på BBC som ledd i en kampanje. Kan det stemme?

Britiske (nasjonal) konservative har i årevis vært ute etter skalpen til BBC. Kritikken har ofte handlet om påstått venstrevridning i nyhetsdekningen, særlig i spørsmål som EU, innvandring og økonomi. De har selvsagt ikke vært vonde å be i denne omgangen heller.

Det som kommer frem i Prescotts notat blir kritisert fra flere hold, med klare antydninger om at angrepet på BBC er mer eller mindre koordinert.

I den kjente podkasten The Rest Is Politics slutter Alastair Campbell seg delvis til «fortellingen» om «at det har vært et høyreorientert, svært organisert og svært godt finansiert forsøk på å undergrave BBC. Den andre fortellingen er at BBC er håpløst «woke» og venstreorientert. Jeg kjøper det bare ikke.»

I konservative The Spectator skriver historikeren Anthony Seldon at britene bør være stolte av BBC, «det mest betrodde mediehuset i USA, som andre steder», selv om et «et mindretall ansatte med partiske synspunkter og svake profesjonelle standarder» har skuffet.

«Men den endeløse hamringen fra elementer på høyresiden setter BBCs fremtid og globale omdømme i fare», skriver Seldom, og legger til at «BBC, som Downing Street, embetsverket og strafferettssystemet, er modent for smart reform – ikke for å bli kastet på skraphaugen.»

Det mest slående ved kritikken mot Prescott er ikke fraværet av legitime innvendinger mot BBC, men at notatet hans er preget av konspiratoriske anslag og anekdotisk argumentasjon.

Samtidig fremmer han et ideologisk og kulturelt syn på samfunn og politikk som ingen medieorganisasjon med ambisjon om balanse og........

© VG