Lytt til saken

Vi nordmenn elsker boligene våre. Vi pusser dem opp, vi innreder dem, vi legger sjela vår i dem.

Noe av det lureste med den norske samfunnsmodellen er at vi i stor grad eier våre egne boliger, tar vare på dem, og ser dem som en viktig del av vår identitet.

Enten det er villaer, rekkehus eller leiligheter.

Men ikke bare våre egne boliger betyr noe. Like viktig er hvem som bor rundt oss, og hvordan boligområdene er konstruert.

Det norske boligmarkedet er i krise, hører vi. I de store byene er det blitt så dyrt at bare arvinger og adelsstand har råd til selv de minste krypinn.

I de mindre byene, og på bygdene, er det ofte helt omvendt: Boligmarkedet er dødt som havet i indre Oslofjord.

Samtidig er det noe som er likt, selv om utslaget naturligvis er betydelig større i byene.

De med penger klumper seg sammen.

Og dermed: De som ikke har så mye penger gjør det samme.

Ikke at dette er nytt, for all del. Aller minst her i Oslo, som har vært en klassedelt by nær sagt til alle tider. Men trenden fortsterkes. Klasseskillene fester og fordyper seg.

«Vestkanten er det nærmeste man kommer en ghetto»,

© VG