Lytt til saken

norsk-israelsk, ateistisk jøde, forskerutdannet sosialantropolog

Igjen prøver jeg å samle tankene etter et besøk til mitt kjære, sårete, splittete, blodige, levende, enestående hjemland.

Landet som vekker sterke følelser hos så mange mennesker i verden. Landet som alle har sterke meninger om.

Som så mange hater. Som så mange elsker.

Mye som er annerledes nå. Israel er, på mange måter, revet, delt og forvirret. Både på overflaten og inn i sjelen.

Sårene og riftene er tydelige for meg å skue i og mellom menneskene. Selv om for en tilfeldig forbipasserende kan livet flere steder se ut som normalt.

De siste årene har satt sine spor.

Lenge før 7. oktober.

Politikken, korrupsjonen, befolkningssammensetningen, kulturkrigen, kampen mellom konkurrerende visjoner for staten og samfunnet, regjeringens bevisste splittende språk og det juridiske kuppet.

Så kom 7. oktober, og sjokket etter massakrene og kidnappingene.

Først sjokket over det som skjedde. Over den uhemmete blinde bestialske vold. Men også over at det kunne skje. At det har skjedd. I Israel.

Fra norsk hold er det nesten umulig å formidle og forstå. Fornektelsen i Norge startet så tidlig. Man så bare tall, ikke hvor dypt terrorangrepet traff.

Viljen til å forstå........

© VG