Lytt til saken

Kommentator i VGs samarbeidsavis iTromsø

Fredrik Solvangs TV-program Debatten i forrige uke markerte startskuddet.

Først bombarderte han seerne med tall, som at det er 644 personer med direktørtittel i helsevesenet vårt, at det har fått gro på seg en skamløs lønnsfest blant dem, at administrasjonen ved helseforetakene vokser, og at alt dette skjer parallelt med at det kuttes massivt i en rekke helsetiltak.

Samtidig minnet han om at leger, psykiatere, psykologer, sykepleiere og helsefagarbeidere sliter med å utføre jobbene de er satt til. De mangler penger, personell og andre ressurser.

Alle har et forhold, og føler et visst eierskap, til helsevesenet. Det angår oss alle. Derfor blir folk forbanna når det urimelige blir påpekt.

I alle virksomheter bør man av og til spørre seg: Hva er kjerneoppgaven vår? I helsevesenet er svaret enkelt, nemlig å hjelpe dem som trenger behandling. Alt annet er underordnet.

Helsearbeid er, i ren økonomisk forstand, et tapsprosjekt. Likevel har vi som samfunn blitt enige om at dette er en kostnad vi skal bære – fordi det har en egenverdi. Det handler om å bygge et samfunn basert på tillit og trygghet, der alle skal vite at de får den hjelpen de trenger når livet røyner på.

Likevel har vi i et par tiår nå fått servert den bisarre modellen om at helseinstitusjonene våre er butikk, hvor den hellige gral, New Public Management, er veiviseren, der markedslogikk og en klassisk bedriftstankegang er den ledende.

På veien har til og med språket gradvis blitt infisert, hvor pasienter kalles «kunder», behandling kalles «produksjon», ventelister omtales som «biomasse» og «ordrereserver», og sykehusdrift omtales som «butikk». For å overvåke og sørge for at «butikken» Helse-Norge går med overskudd, har det derfor blitt ansatt en voksende administrasjon som skal telle tallene, og der lønnsnivået er helt tullete høyt.

Ifølge Aftenposten er det i........

© VG