Artist

I barndommen skilte jeg meg ut fra de andre guttene i klassen.

Mens de andre gutta spilte innebandy og fotball, elsket jeg teater, synging og tegning.

Jeg var også en ganske stor gutt, noe jeg fikk høre jevnlig.

Det var som det sto «annerledes» i pannen min. De vonde kommentarene fra de andre barna brant seg fast i meg, og etter hvert føltes det ut som en sannhet.

Da jeg mistet min kjære bestefar noen år senere, ble det dråpen som fikk begeret til å renne over for meg.

Som femtenåring begynte jeg å håndtere følelsene mine med sult, og mistet helt kontroll.

Jeg startet et helt umenneskelig strengt treningsregime, og utviklet en kombinasjon av anoreksi og bulimi.

Jeg hadde sterke fysiske symptomer, og var enormt sliten og utmattet. Det var som alle lyspunkter var borte.

Likevel strømmet komplimentene på.

Jeg fikk høre at jeg var så fin nå som jeg hadde slanket meg og kommet i bedre form. Selv om det var godt ment, gjorde det bare vondt verre.

Da fikk jeg bare motivasjon til å fortsette i den skadelige spiralen.

Jeg hadde ingen egenkjærlighet, og klarte ikke finne gode ting ved meg selv.

Jeg hadde så mye selvforakt, og tenkte at jeg måtte bli perfekt på utsiden siden jeg ikke var perfekt på........

© VG