Meninger

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Sosialpolitikk har blitt viktigere de siste årene. Ulikhetene øker. Flere elever sliter med psykiske plager. Unge havner i utenforskap eller kriminalitet. Alle ser etter løsninger. Vårt svar er: sosiale problemer krever sosialfaglige løsninger.

Likevel havner sosialt arbeid ofte i skyggen når den politiske debatten drar seg til. Det er et paradoks. For det er nettopp når samfunnet står overfor komplekse sosiale utfordringer, at sosialarbeidere har mest å bidra med.

Symptombehandling

Vi ser en tydelig utvikling: politikk som setter kontroll over tillit. Eksemplene er mange.

• Unge i risiko for å havne i kriminelle miljø møtes med strenge sanksjoner, fotlenke og politi, mens fritidstilbud og forebyggende lavterskeltilbud legges ned.
• Personer utenfor arbeidslivet møtes med arbeidskrav og rapporteringsplikt, samtidig som NAV – kontorene mangler ressurser og folk.
• Barn og unge med psykiske vansker henvises til spesialisthelsetjenesten, mens miljøterapeuter, miljøteam og støttetiltak i skolene kuttes.

Dette er symptombehandling – ikke løsninger. Det forebygges for lite, og sosialarbeidere får for sjelden gjøre det vi vet virker: bygge relasjoner, skape trygghet og jobbe langsiktig.

Det er ikke bare vi som ser dette. Overskriftene taler sitt tydelige språk:

• «55 av 78 mindreårige ble satt i voksenfengsel» (BT)
• «Riksrevisjonen: Myndighetene har sviktet» (Aftenposten)
• «Vil innføre hurtigdomstoler for ungdom over hele landet» (VG)
........


© Tidens Krav