Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Helse Møre og Romsdal står i en økonomisk situasjon som nå truer med å endre helsetilbudet i hele fylket. Det snakkes om økonomisk bærekraft og nødvendige omstillinger.

Men vi må stille et grunnleggende spørsmål: Hva slags bærekraft er det egentlig som skapes når den oppnås ved å bygge ned tjenester mennesker er avhengige av?

Når ambulanseberedskap reduseres, DPS-senger utredes lagt ned, barnetilbud vurderes endret, akutt- og fødetilbud settes under press og psykisk helse- og rustilbud bygges ned, forsvinner ikke behovene. De flyttes. Til kommunene. Til fastlegene. Til legevaktene. Til familiene. Til pårørende. Til ansatte som allerede står i krevende tjenester.

Forslagene rammer hele fylket. I Volda er akutt- og fødetilbudet satt under press. På Nordmøre er DPS-døgnplasser, ambulanseberedskap og spesialisttilbud truet. Ved Sjukehuset Nordmøre og Romsdal vurderes endringer i barnetilbudet. Ambulansetjenesten foreslås redusert flere steder i fylket. Samtidig presses psykisk helsevern, rusbehandling og andre spesialisttjenester. Forslagene er ulike.

Konsekvensen er den samme: et svakere samlet helse- og velferdstilbud.

FO organiserer sosialarbeidere både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene. Vi følger mennesker gjennom hele helse- og velferdskjeden, fra sykehus til kommune, fra behandling til oppfølging. Derfor ser vi noe som lett blir borte i de økonomiske regnestykkene: Mennesker lever ikke livene sine i sektorer eller budsjetter.

Når spesialisthelsetjenesten reduserer........

© Tidens Krav