Meninger

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg ble innlagt i vårt flotte nye SNR på vei inn i et septisk sjokk for nærmere to uker siden. I de siste ukene har fokus vært på å forhindre at situasjonen skulle bli ytterligere forverret. Alt ser så langt ut til å gå rett vei.

Likevel, bortsett fra akutt innsettende behandling og ellers helt greie medisinsk-faglige vurderinger, foreligger det åpenbart en foruroligende mangel på pleiepersonell.

Varm mat kommer alltid fra mikrobølgeovn, men man sulter jo ikke. Pleiere med skremmende lite erfaring blir satt til å løse oppgaver de ikke er kjent med hvordan skal utføres. Er man få på jobb innen pleiesektoren, er logistikk alfa og omega. Men på et tidspunkt er alle uerfarne og ukjente med jobben. Tid til opplæring og veiledning er nødvendig! Og her er tiden knapp.

Sagt opp

Som funksjonshemmet og såpass syk, har hjelpeløsheten spredd seg via personalets åpenbare tegn på at de arbeider i en håpløs bemanningssituasjon.

Det er fullt i stomi- og urinposen. En ung pleier er innom, vegrer seg, virker uerfaren, synes å ha dårlig tid. Jeg ringer likevel på en stund etterpå da jeg også har et stort behov for rengjøring i det infiserte området. Da noen først dukker opp etter et par timer, har vedkommende ikke tid til mye annet enn å dele ut medisiner. Jeg får pusset tenner og vasket meg ved å fukte tannbørsten og klutene i et vannglass jeg har fått tidligere på dagen. Den unge sykepleieren som har ansvaret for mitt rom, har 12-timers vakt og ser ut som om hun har grått.

Fremover er det stadig meldt om lav bemanning daglig på grunn av flere sykemeldinger. Mange av de erfarne fast ansatte har sagt opp. 10 personer, sa en sykepleier til meg. Vikarene som ble satt inn for å avhjelpe situasjonen har siste arbeidsdag 31. august. De får ikke fortsette.

Mange yngre sykepleiere og helsefagarbeidere mister motet under slike forhold. De hadde forventninger om å kunne gjøre en forskjell, en god jobb. Veien til sykemelding blir kort.

Spørsmål til de ansvarlige

De reddet nok livet mitt den dagen jeg kom inn. Jeg har møtt erfarne legespesialister. Alle ansatte er hyggelige, tilstreber det umuliges kunst: Å yte god helsehjelp på et underbemannet sykehus.

Jeg kjenner på min egen kropp hvordan sykehuset ikke greier å løse sine oppgaver på pleiesiden. Jeg håper at jeg ved hjelp av mannen min skal kunne komme meg hjem så fort som mulig. Jeg er heldig som har noen. Ikke alle har det.

Jeg vil spørre de som har ansvar for denne situasjonen om hva de har tenkt å gjøre for at dette ikke skal gå helt galt. Det skorter ikke på avviksmeldinger. At det ikke foreligger varslinger/advarsler, skriftlige sådanne, er nok ikke tilfellet.

Alltid ender det hele med behovet for........

© Tidens Krav