Meninger

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Som pårørende vil jeg gi honnør til tillitsvalgte som i forrige uke valgte å gå ut i presse og sa fra om forholdene i Bo og habilitering. Ingen av oss kan lenger tie om forholdene tjenestemottakere og ansatte har i denne etaten, det har vi rett og slett ikke råd til.

Det ble tilnærmet ramaskrik i presse da skolehelsetjenesten for ungdommene i videregående skole ble fysisk flyttet fra skolen og til helsestasjon. Blir det like mye ramaskrik når unge og voksne i Bo og habilitering skal få ytterligere dårligere vilkår? Neppe. Knapt pårørende og ansatte bryr seg. Selv flesteparten av brukerorganisasjonene er forbausende stille.

Må engasjere oss

Jeg vet mye av årsaken til at pårørende ikke har det overskudd som trengs for å være aktive i organisasjonsøyemed. Det å være pårørende i Kristiansund kommune i dag er for mange utmattende nok. For mange er det slik at det er ikke ansvaret for barnet som er intenst og til tider krevende, det er derimot det administrative rundt som gjør oss slitne.

Med 28 års erfaring i den rollen og som likeperson, og også som aktiv på landsplan i forhold til Downs syndrom med et stort nettverk av pårørende, så kan jeg virkelig signere på at det er slik det er.

Vi må på banen i mye større grad enn hva vi har vært. Vi må tilbake med den samme grad av engasjement som pårørende på den tid da det her i Kristiansund ble bygget Lykkebo, det som i dag er Stortua aktivitets- og dagsenter. Ikke for å bygge, men for å påvirke og for å si fra. Vi må drive formidling av kunnskap, erfaringer og rapportere fra hverdagen til våre og vår egen til folkevalgte spesielt, men også til innbyggerne generelt.

Sissel Viken, nestleder for Fellesorganisasjonen i Møre og Romsdal og hovedtillitsvalgt for Molde kommune uttalte følgende i TK 5. september: Hvert tall handler om et menneske, som er menneske på lik linje med alle andre.

Økonomi

Jeg har tidligere skrevet om hva det kan bety for oss pårørende når våre omtales som ressurskrevende, men jeg har imidlertid ingen dårlig samvittighet for det det. Kommunene har tilskudd fra staten til å ivareta våre. Imidlertid, det er belastende til stadighet å lese om at Kristiansund kommune må kutte titalls millioner pga. våre.

Kravene til budsjettdisiplin er enorme, og jeg kan ikke annet enn ha medfølelse både med ledere og ansatte. Størst er imidlertid min bekymring for de som mottar tjenester fra Kristiansund kommune, enhet Bo og habilitering. Jeg stiller også spørsmål ved om valg av tiltak for å lukke det som kalles økonomiske avvik, men som jeg kaller underbudsjetterte poster, er delegert til administrasjonen eller om de skal godkjennes politisk?

I sommer ble det stopp i rehabilitering av leilighetene for våre på Dale, som et økonomisk tiltak – for å kunne oppnå bedre organisering. Dette betydde at våre må bo enda lenger borte fra sine egne leiligheter og både de og ansatte må........

© Tidens Krav