Meninger

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Når en -kvinne får brystkreft, er rekonstruksjon et selvsagt tilbud. Når en cis-mann mister håret, finnes medisiner og transplantasjoner uten at noen stiller spørsmål ved hvor naturlig det er. Når kvinner opplever plager i overgangsalderen, får de hormonbehandling. Alt dette er former for kjønnsbekreftende behandling. Ingen protesterer. Ingen foreslår forbud. Men når en transperson søker den samme typen helsehjelp, blir det plutselig et politisk minefelt.

Angre

Behandling som internasjonalt er anerkjent som trygg og effektiv, møtes i Norge med skepsis, restriksjoner og unødvendig stigmatisering. Ikke fordi den er farlig eller ineffektiv, men fordi det er transpersoner som søker den. Ofte blir det sagt at vi må være forsiktige fordi man kan angre.

Angreraten er imidlertid svært lav – under én prosent ifølge store internasjonale studier. Likevel brukes disse sjeldne tilfellene som unnskyldning til å gjøre behandlingen dårligere for alle. Resultatet er at det store flertallet må lide, og mange får livene sine ødelagt, bare for å «beskytte» et fåtall.

Det er som å nekte kneoperasjoner til alle fordi noen opplever komplikasjoner. Eller å slutte med brystrekonstruksjon etter kreft fordi en pasient ikke ble fornøyd med resultatet. Vi ville aldri akseptert det for andre pasientgrupper. Men når det gjelder transpersoner, gjør vi nettopp dette.

Kunstig klasseskille

I dag er helsetilbudet i Norge sterkt sentralisert og bygd opp rundt mistillit. Pasienter forteller om ydmykende utredninger, årelang ventetid og et system som ofte gjør mer skade enn nytte. Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens (NBTK) mottar et uvanlig høyt antall klager – langt mer enn det som er normalt i norsk helsevesen.

Til sammenlikning har Helsestasjon for kjønn og seksualitet (HKS) i Oslo, som tilbyr kjønnsbekreftende helsehjelp, svært få klager. Pasienter beskriver tilbudet som trygt, respektfullt og inkluderende. Forskjellen er også praktisk: HKS og andre europeiske tilbydere kan tilby hormoner, men kun på hvit resept – det betyr at pasientene må betale alt selv.

Blå resept, som gjør behandlingen økonomisk tilgjengelig, kan bare gis gjennom Dermed skapes et kunstig klasseskille: de som har råd kan kjøpe seg hjelp, mens andre tvinges inn i NBTKs køer og møter med et system som mange opplever som nedbrytende. Det er verken rettferdig eller medisinsk forsvarlig.

Et moderne........

© Tidens Krav