Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Dette kan ved første øyekast virke rettferdig, men bak ønsket om likestilling mellom foreldrene ligger det en risiko: at barnets individuelle behov og lovfestede rett til individuelt tilpassede løsninger forsvinner i et juridisk system som favoriserer standardiserte modeller.

Barneloven må ta på alvor at barn ikke er like, og at deres behov derfor ikke kan tilfredsstilles av én felles mal.

Dette er ikke bare en juridisk og psykologisk innsikt – det er også biologisk forankret. Nyere forskning innen nevrobiologi og psykologi har avdekket betydelige endringer i hjernen hos mennesker som blir foreldre. Disse endringene oppstår ikke gjennom ideologi eller intensjoner, men gjennom fysisk nærhet, samspill og emosjonell kontakt med barnet.

Både matrescence (prosessene som skjer når en person går gjennom overgangen til å bli mor) og patrescence (tilsvarende prosess hos en far eller medforelder) beskriver en dyp, hormonelt og nevrologisk betinget omstilling i hjernen. Studier viser at strukturelle endringer i områder knyttet til empati, sosial kognisjon og følelsesregulering skjer når en voksen får tett, regelmessig omsorgskontakt med sitt barn. Nærhet til barnet gjennom mating, berøring, trøst og lek former faktisk den voksnes evne til å tolke barnets behov og reagere hensiktsmessig.

Fysisk samvær over tid er med andre ord ikke bare viktig for barnets utvikling, men også for foreldrenes. Foreldreskap er noe som utvikles i praksis, ikke bare gjennom intensjon eller juridisk status. Derfor er det ikke gitt at begge foreldre har lik omsorgskompetanse, tilknytning eller forutsetninger for å håndtere delt bosted i praksis.

Skjer ikke automatisk

Hvis begge foreldre har hatt tidlig, tett kontakt med barnet, vil begge også kunne utvikle den nevrobiologiske omsorgsevnen og da kan delt bosted ved samlivsbrudd fremstå som logisk. Men hjerneutvikling hos foreldre skjer over tid og gjennom praksis ikke automatisk ved fødsel eller permisjon. Derfor kan man ikke uten videre anta at begge foreldre har utviklet like sterke omsorgsbånd eller forutsetninger for delt bosted. Det er nettopp derfor man må vurdere hvert tilfelle individuelt. Nevrobiologiske innsikter styrker behovet for fleksible, individuelt tilpassede løsninger. Å bruke forskning på omsorg og tilknytning som........

© Tønsbergs Blad