INNI MITT HODE

Jeg tenker at naturen der ute ikke er helt virkelig lenger, selv ikke bortenfor pøbelgran og flatehogst. Jeg tenker at vi mennesker kanskje bare må klare oss på plast og syntetisk mat, la alt det der ute være i fred.

På nattehimmelen, ei rekke lys på veg mot horisonten, Starlink ligner et tog på vei mot avgrunnen. Vinteren i skauen lukter nesten ingenting, er det kaldt nok, står alt stille, alt gjemmer seg under snødekket, alt venter, livet venter. Jorden er kanskje ikke like frodig der under vintern, blomstene venter, sover, vil kanskje ikke våkne igjen.

Går jeg ut av døra her på Solvang, går over gravplassen, mot Sykehusbakken ligger det ei tjukk svidd lukt fra bussene og bilene over gravsteinene, buskene og den skitne snøen. Det stinker av svidde motordeler, det er rart de klarer seg, rart de ikke brenner opp, tenker jeg. Ikke rart det er vanskelig å finne pust noen ganger.

Nede i vannkanten lukter det hav, selv om isen legger seg, er det noe som minner om sjø og salt og tang igjen i lufta. Langs Kanalen står glass-og-betongmonstrene og passer på å holde naturen på avstand. Også er jeg der, kroppen min........

© Tønsbergs Blad