Spaltist

Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Eller at valgløftene blir svulstigere og svulstigere, og at kommentarfeltene domineres av lokalpolitikere som diskuterer hvorvidt det er det ene eller andre partiets million som er den beste millionen, eller hvem som egentlig ville redde Oslofjorden først?

Synkront med at politikerne blir mer aktive, våkner også klagerne i kommentarfeltene. De akker seg over politikere som byr på seg selv (driter seg ut, på kommentarfeltsk), at partiene har sin egen politikk som de senere må ta med inn i forhandlinger (kommentarfeltsk: valgflesk), og politikere som klagerne selv ikke er enige med (kommentarfeltsk: er håpløse idioter).

Vel, hadde vi innbyggere vært flinkere til å bruke stemmeretten vår, hadde ikke politikerne trengt å gjøre så mye uvanlig (kommentarfeltsk: dumt) for å kappes om oppmerksomheten vår. Det er rett og slett gjerdesitterne og «partihopperne» som avgjør valget, fordi de er så mange.

Men blir vi egentlig klokere av valgkamp? Som tidligere aktiv politiker blir jeg fremdeles forbauset over hvor mange av mine bekjente som spør meg hva de skal stemme, siden jeg «kan politikk og sånn». Heldigvis for dem er jeg mer opptatt av at folk skal stemme på politikk de blir fornøyde med enn at de skal følge min partipreferanse, og sånn sett er det også en tillit jeg verdsetter høyt. Samtidig er det bekymringsverdig at folk tenker at man må være politiker for å «kunne» politikk.

Og jeg tror dessverre at valgkampen er med på å gjøre det forvirrende for folk. Plutselig handler alt om enkeltsaker, og hvordan skal egentlig den jevne velger ta stilling til om Aps heldagsskole for de minste, eller Høyres «flytte en time fra SFO og inn i skoledagen» er forslaget de har mest sans for? Med en sak her og der går det an, men hvis man skal lese seg opp på alle enkeltforslagene og prøve å gjøre seg opp en mening, går det lett i ball, særlig om man er........

© Tønsbergs Blad