Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Å gå gravid mens debatten om uassistert hjemmefødsel har rast har vært en merkelig opplevelse. Å bare tenke tanken på å føde uten kyndig helsepersonell til stede gir meg helt hetta. Jada, jeg vet også at kvinner har født barn i all tid, og at både ultralyd, epidural, overvåking og keisersnitt er nymotens greier som mange kvinner har klart seg uten. Men det virkelig fine er jo at alt dette gjør at det er flere både kvinner og babyer som klarer seg, nettopp fordi vi får moderne oppfølging. For det er jo rett og slett ikke sånn at alle kropper, kvinner og babyer bare «finner ut av det» og får til fødselen på egen hånd. Noen, hvor brutalt det enn er å si det rett ut, dør faktisk. Andre får skader som følger dem resten av livet.

Hvordan i all verden skal man vite på forhånd om man er en av dem som hadde overlevd en fødsel i år 1000 før vår tid, eller om man er en av dem som kommer til å slite, selv med vår moderne fødselsomsorg? Jeg har i alle fall ikke noe indre fødselsbarometer som forteller meg at jeg hadde klart meg godt som urkvinne. Og det har vel egentlig ingen andre heller, og det er derfor jeg lar meg fascinere, forbause og provosere over at noen tar det valget på vegne av barnet sitt. Hva man velger for seg selv, legger jeg meg ikke opp i. Men en levende, frisk baby fortjener en fødsel som lar den fortsette å være nettopp det.

Jeg fikk min første i 2021, og min andre forrige fredag. Jeg forventet at noe skulle være likt. Jeg er jo tross alt samme person, med samme kropp som sist. Men nei. Den første fødselen ble en langdryg affære der vi kan takke den moderne overvåkingen for at vi fant ut at barnet hadde utfordringer i magen og mulighet til å følge nøye med på henne underveis, og vi kan takke kyndig fødselshjelp for å ha grepet inn da riene sviktet. Hvordan det hadde gått hjemme uten hjelp, tør jeg........

© Tønsbergs Blad