Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg husker ikke helt. Det har vart så lenge at jeg går i surr i hva jeg har sett når. Det er ikke noe oppsiktsvekkende i å se et barn på Instagram. Selv om noen sensurerer ansiktet, legger venner av meg ut bilder av barna sine jevnlig. Fine bilder av fine ting de gjør sammen. Glimt fra det som for dem blir barndommen deres. Gode minner som de tar med seg resten av livet. Jeg ser, liker og går videre. Bildene fester seg ikke. I hvert fall ikke slik dette barnet gjorde, det som brant seg fast. Fordi det var ikke et helt barn. Det var restene av et.

Vi har fått bildene fra Gaza opp i feeden lenge. De fleste sensureres og kanskje dere gjør som meg og skåner dere for det verste. Dette slapp gjennom og rett inn. Det var ikke bare et grufullt bilde av et stakkars barn, men et bilde på hele krigens brutalitet og nærvær. Det nærmer seg ni måneder med helvete på jord. Ni måneder er lenge. Det er for eksempel en graviditet, og de vordende gravide ved krigens utbrudd skal nå føde. Hvis både mor og barn lever.

I hele denne perioden har det internasjonale samfunnet latt dette skje. Hva vi tenker om det nå er en ting, men hva tenker vi om ti og 20 år? Da jeg gikk på skolen, lærte vi om annen verdenskrig og den kalde krigen. Tilbakelagte kapitler vi aldri skulle tilbake til. Det virket som en annen tid. En tid som igjen er her. De barna som vokser opp fremover skal lese og lære om grusomhetene på Gaza i sine historiebøker. Den historien skrives nå, og jeg tror mange av dem vil tenke: Hvordan kunne dette skje?

Så hva gjør vi nå, når krigen er blitt en del av normalen? Når du ikke klarer........

© Tønsbergs Blad