Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Den virket i hvert fall blind, slik den hele tiden stanget mot frontruta i håp om å kunne trenge gjennom på et tidspunkt og ut i det fri. Kelner, det er en flue i bilen min!

Den fløy rundt der inne. Virket rastløs. Satt seg på dashbordet, på rattet, på setene, iblant på meg. Jeg tenkte at jeg måtte slippe den ut, men når jeg kjørte vinduet ned, ble glasset erstattet med en vegg av luft og den trakk seg vekk fra vinduet og nektet å stupe ut. Var ikke vingene sterke nok til å bære den i 80 kilometer i timen? Ville jeg selv turt å kaste meg ut i fart om jeg hadde to vinger på ryggen? Jeg ble usikker og kjørte vinduet opp igjen. Fluen pustet lettet ut i det vi hadde begynt på ferden sørover i det lange Nordland.

Iblant forsvant den, ble borte i timevis. Hva den drev med da, aner jeg ikke. Ikke det at jeg har noe med det heller, retten til privatliv står som en bauta i samfunnet vårt. Så lenge den holdt seg innen rimelighetens grenser selvfølgelig, den befant seg strengt tatt i min private bil. Og slik glemte jeg hele fluen, til den igjen dukket opp mer eller mindre fra intet. Plutselig surret den rundt uten mål og mening, kunne irritere vettet av meg til den igjen var vekk. Som en ungdom på sparkesykkel. Slik holdt vi på, jeg og fluen. Jeg skjønte at dette ikke kunne vare, det ville ikke være holdbart for noen av oss og etter hvert meldte spørsmålet seg, hvor skal jeg slippe den ut?

Jeg, eller vi, var kanskje mer presist på dette tidspunktet, hadde passert Mosjøen. Der overnattet vi, jeg på hotell, fluen i bilen. I retrospekt burde jeg ha gjort en innsats her, fått den ut i Mosjøen. Derfra går det nedover. Fluen var fra Lofoten, den var vant til storslått natur med høyreiste fjell og blått hav. Vi kom hvert øyeblikk inn i Nord-Trøndelag. Der, langs E6, lå det en campingplass. Hvis du vil komme hjem fra ferie uten et eneste inntrykk........

© Tønsbergs Blad