Debattinnlegg

Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

For Ragnar Torgersen er jo en sentral person for at vi ikke har en fastlandsforbindelse på plass i dag. Vi kunne ha kjørt på den brua i mange år nå om det ikke ble stoppet. Mange ambulanser kunne sluppet å stå fast ved bruåpning. Mange kunne rukket toget eller å hente i barnehagen. Mange kunne åpnet vinduet på soverommet uten å få inn støy og eksos. Det er ikke mange som har «blitt hørt» og fått like mye gjennomslag som Ragnar Torgersen.

Bro-aksjonistene klarte å overbevise mange nok om at det var mulig å «si nei til bompenger» og likevel få ny fastlandsforbindelse. Takket være aksjonistene hadde mange mennesker – eldre, enslige, barnefamilier og andre – som trengte å sove etter nattevakt, hadde gjester eller ville lese en bok – gater fulle av bilister utenfor husveggen som lå på hornet en hel lørdag. Den dagen var det mange rødøyde nattarbeidere, syke som måtte regulere medisinen, gråtende barn! Det er ikke mange som har blitt like «hørt».

Men folkeavstemningen de fikk i stand med god hjelp av FrP hadde et brutalt demokratisk underskudd. Totalt sa 33 prosent av den stemmeberettigede befolkningen nei – et mindretall på rundt én av tre voksne avgjorde et spørsmål som fikk prosjektet stanset i årevis. Over halvparten stemte ikke i det hele tatt. De var nok tilfreds med å overlate det til kommunestyret.

Misnøyens arena

Et lite antall innbyggere fikk dermed avgjørende innflytelse på regionens framtid. For valgdeltakelsen var knusende svak. Hvor valgdeltakelsen i kommunevalg gjerne er rundt 65 prosent, stemte bare 33 prosent av de stemmeberettigede i Tønsberg og 49 prosent på Nøtterøy ved folkeavstemningen om bomring i 2001. For folkeavstemninger er arenaen til misnøyen og særinteressene. Ikke til involveringsprosesser, høringer og helhetlige beslutninger om samfunnet. Og FrP og deres samferdselsministre ga oss aldri noen fastlandsforbindelse uten å betale for det.